Det viste den redegjørelsen om EU og EØS som utenriksminister Jonas Gahr Støre holdt i Stortinget tirsdag. Etter hvert som de 27 EU-landene utvider og utdyper samarbeidet seg imellom, knyttes Norge tettere til unionen. Norge er ikke tjent med å være «utenforland». Derfor har EU-tilpasningen fortsatt hvert år siden EØS-avtalen ble inngått, helt uavhengig av hva slags regjering landet har hatt.

EØS-avtalen dreier seg egentlig bare om medlemskap i EUs indre marked for varer, tjenester, arbeid og kapital, med særordninger for fisk og landbruk. Den har imidlertid også vært utgangspunktet for norsk deltakelse i en rekke andre EU-prosjekter, blant annet når det gjelder kultur, utdanning og forskning, og ikke minst justissamarbeidet gjennom Schengen-avtalen. Det er også EØS-avtalen som ligger i bunnen når Norge er blitt med i EUs forsvarspolitiske samarbeid, og for den tette kontakten det er mellom Norge og unionen i generell utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Stadig mer av norsk politikk bestemmes utenfor landets grenser, der norske embetsmenn og politikere bare har innflytelse ved å aktivisere seg i den forberedende saksbehandlingen. EU spør ikke Norge om lov, og arbeider etter sitt eget tempo. Det gjelder blant annet regler for tiltak som skal redusere utslipp av klimagasser. Norge har fått slutte seg til EUs system for handel med utslippskvoter. Men Norge må også finne seg i at det er EU som bestemmer hvor store tilskudd staten kan bidra med til utviklingen av fullskala renseanlegg på gasskraftverkene på Mongstad og Kårstø. EU har ikke kommet særlig langt ennå når det gjelder å utforme regler for slik statsstøtte, og regjeringen er derfor urolig for om de norske tidsplanene for rensingen holder. Det innrømmet utenriksministeren i Stortinget tirsdag. Norges innflytelse over utarbeidelsen av et regelverk på dette området, er høyst begrenset.

Alle regjeringer etter 1994 har hatt EØS-avtalen som utgangspunkt for Europa-politikken, og det er bred enighet i Stortinget om at avtalen har vært bra for landet. Likevel etterlyser de mest ihuga EU-motstanderne utredning av alternativer. Det eneste realistiske er antakelig fullt medlemskap. Det er liten grunn til å tro at 27 EU-land er villige til å la Norge få en løsere tilknytning og slippe unna felles lover og regler, men beholde alle fordelene i dagens EØS-avtale. Tvert imot er det nok slik at Norge må regne med å betale stadig mer for sitt halvveise medlemskap.

EØS-avtalen er ikke ideell. Men den er nok det beste Norge kan ha, i overskuelig framtid.