Dag 1: På plass i Tyskland

«Kopenhagen 633» stod det på skiltet til sjåføren som skulle hente oss. Jaha? Hvordan kunne vi vite at det betydde at han skulle hente jenter fra Lofoten Voices til Kulturwald i Buchet? Det ville jo vært mange muligheter til å finne på kreative og opplysende skiltformuleringer. Men når symbiosen sjåfør/ kvinneensemble etter en del om og men var fullendt, og vi endelig satt i bussen på vei inn i de bayerske skoger – og hadde droppet den korte prøven vi skulle hatt ved ankomst for riktig å sette festivalstemningen, var det ikke et ondt ord å høre eller sur mine å skue blant 15 kvinner, tre menn (ledsagere/groupies...) og nydelige lille baby-Mathea (6 mnd). I skrivende stund har reisen vart i så langt 14 timer, men alle er entusiastiske, spente og glade, og forhåpentligvis vil ikke den lammende nervøsiteten lamme 14 gullstruper ved morgendagens noe heftige prøvedag. Det har jo vært øvd iherdig i de mange lofotske hjem siden april: «O fortuna» og andre snodige utenlandske fraser. Mange skremmende drømmer er drømt om slemme dirigenter (les: meg) og redselsfulle sanglige opplevelser. Vi satser på at ingen ting av dette går i oppfyllelse når vi nå står på terskelen til Lofoten Voices’ så langt største musikalske utfordring og opplevelse: Flere konserter under festivalen Kulturwald i de bayerske skoger. Og om denne blogg er det bare en ting å si: to be continued...

Dag 2: Nervepirrende

Festivaldeltagelse er en nervepirrende sak: Tre uker før avreise kom en epost til MBK med noter på «De Avaritia» - et nykomponert stykke på 15 minutter (!) for diverse sangere og instrumenter. Epostteksten lød som følger: «You’d sing the M-S solo. Do You think Your girls are still able to prepare the choir in this composition? It is not so difficult..» Jaha. Jeg videresendte mailen med 38 notesider til 14 jenter som allerede var tynget ned av diverse musikk å innøve. Vi rakk knapt å øve på dette, men allikevel har det gått bra på prøvene i dag. Bravo Lofoten Voices! Men hør: Stykket starter så godt som med at alle korsangerne tar pp en avis og starter å lese høyt – individuelt – på et tilfeldig sted i avisen. Og her kommer dagens poeng: Flere av jentene leser fra Lofotposten (avisen blir sterkt promotert på denne festivalen)! Det skal også nevnes at det i løpet av stykket lander tre helikoptre på plenen utenfor konsertsalen bringende fem mannlige sangere, og at det hele slutter med at festivalsjefen blir lagt i håndjern av to ekte tyske politimenn. Man kan finne på det utroligste når man skaper et helt nytt stykke musikk. Hvordan det hele blir på konsert vil vi først vite i morgen, når første Kulturwaldkonsert med «De Avaritia» etterfulgt av «Carmina Burana» går av stabelen. Følg med, referat vi følge!

Dag 3: I gang med sang

Tenk pust – hele tiden. Pust lenge inn før dere skal starte å synge. Stå godt. Ikke sett klangen bak i tunga. La det flyte. Frasér! Bruk linjene i musikken – ja, lag musikk! Dere kan bedre enn dette! Fokus! Konsentrasjon!! Sett teksten fram! La musikken flyte ut til publikum! Våg! Vær selvstendige! Ta initiativ!!! Et cetera..... Jeg har tutet ørene fulle til sangerne i Lofoten Voices siden vi kom til de bayerske skoger og første prøve ikke akkurat gikk strålende. Jeg har tryglet og bedt, oppmuntret, gitt positiv feedback og vært streng. I kveld kom øyeblikket – turens første musikalske høydepunkt – hvor sangerne skulle få bevise hva de står inne for og hvorfor vi er invitert til Kulturwald. Lyset slukkes, konserten er igang. Avislesing på scenen, videooverføringer, helikoptere på plenen, alle sangere synger som gale. Publikum humrer. Så kommer Carmina Burana. Jeg går ned og setter meg bakerst i salen. Trygler sangerne «mine» via telepati om å gi alt, om å mestre! Sangen flyter. Lofoten Voices gir alt. Kommer inn der de skal, fraserer og lager musikk og klang og står ikke tilbake for noen andre på scenen. 1200 mennesker i salen er blikk stille i den timen Carmina Burana varer. All oppmerksomhet er rettet mot den vidunderlige musikken. Skuldrene mine senkes, smilet breder seg ut. Jaaaaaa!!!!! Vi klarte det! Første konsert er gjennomført med glans, festen varer ut i de små timer. Lofotinger – i dag skal dere være STOLTE av at Lofoten Voices egentlig tilhører dere!

Dag 4: Tilfreds vertskap

Det må aller først nevnes at det i dag lørdag står skrevet i en av de største lokalavisene her nede: «Høydepunktet var dog Carmina Burana selv. Damene fra Lofoten Voices og herrene fra Max-Reger-Vereinigung presenterte finslipt korsang»! Så blir det også spennende å lese hva det vil bli skrevet om fredagens konsert. For i og utenfor den uisolerte tidligere stallen som benyttes som festivalens hovedkonsertsal, var det temmelig kaldt. Og stemmene fra Lofoten måtte vente i ca en time før de fikk slippe til, da blant annet en lokal bryllupssanger (som lager slemme dikt på stående fot over folk han ser i salen) hadde munndiare nok til å holde på i en hel halvtime. Men når de vakre, lyskledte, engleaktige damene endelig fikk vandre inn på scenen etter å ha stått tett-i-tett for å varme seg ved sceneinngangen, var det nydelig – norsk – korsang de presenterte det bayerske publikum. Etterpå var det fest på vertshuset! I dag har jentene fått fri, siden Kielland selv synger hele to konserter med kun tragisk innhold. Og fra sitt blide vertshus med en vertshuseier som er lykkelig over å ha 14 damer boende hos seg (.....), har et av egnens mer stabile busselskap fått æren av å kjøre damene til Regensburg. Middelalderbyen kalles «Italias nordligste by» (skjønt dere sikkert skjønner at den ikke ligger i Italia...) og byr på uante shoppingmuligheter for muligens shoppingsugne damer. Mennene der hjemme burde kanskje sjekke kontobeholdningen sin i kveld.

Dag 5: Damekor møter mannskor

Her er de to siste reiseskildringene fra Lofoten Voices i Kulturwald 2010. Etter en lykkelig fridag for Lofoten Voices – og et betydelig økonomiskbidrag til den lokale handelsstanden, var det endelig søndag tid for et møte med Grieg. Han skrev sine fire salmer for barytonsolist og blandet kor rett før han døde, og det er rett og slett noe av det mest fantastiske han har skrevet. Dessverre er det ikke så enkelt å få gjort dette på et tilsvarende høyt nivå hjemme i Lofoten, da de stabile, høyt utdannede mannlige korsangerne mangler (sorry, guys). Men derfor setter vi desto større pris på å gjøre det her. Den første prøven er alltid litt nervepirrende. Spesielt når man ikke kjenner de man skal jobbe med. Og jeg visste jo strengt tatt ikke hvordan Max-Reger-Vereinigung-mennene ville motta min noe autoritære stil og krav om non-vibrato og ikke-eksisterende heising på tonene. I det mannskoret er det nemlig til daglig anarki. Men etter en start med noen løftede mannlige øyenbryn, vendte de seg fort til hvordan «damen der framme» ville ha det – så de viste seg å være noe så sjeldent som fleksible tyskere... (no offence – tyskerne i Lofoten har jo vendt seg til den norske stil) Blant jentene var det kun fryd å skue. Det er litt av en praktklang som fyller rommet når de norske damer og tyske herrer forenes i sangens kunst. Lofoten Voices’ siste opptreden på Kulturwald mandag kveld i den vakre kirken i Viechtach skal også bli en stor opplevelse.

Dag 6: Siste tysklandskonsert

Det må kunne sies: mange kirker i utlandet har en litt annen atmosfære enn de her hjemme. Så også kirken i Viechtach, der Lofoten Voices medvirket på sin siste konsert under Kulturwald 2010. Det handler ikke bare om det visuelle – gull og marmor og blendende malerier – men også det klanglige. For i denne kirken fløt stemmene ut i rommet, blandet seg og ble til balsam i ørene på de omlag 300 tilhørerne om fikk servert fantastisk kormusikk av Grieg og Mendelssohn, og attpåtil den norske folketonen «Eg veit i himmerik ei borg». Lofotinger: Lofoten Voices har gjort suksess i Tyskland i løpet av den lille uken vi har vært her. Det utrolige i at ensemblet kun har bestått i ett år går igjen som et mantra blant folk, og alle vil fryktelig gjerne se de blide, blonde og vakre lofotske jenter i de bayerske skoger igjen. Så får vi se om festivalsjef Bauer og LV-leder Kielland enes om både prosjekt og år, men sannsynligheten er absolutt til stede for at symbiosen Bayern / Lofoten igjen kan oppstå. I mellomtiden er det vel ikke annet enn rimelig at vi gleder vårt lokale publikum med vakre melodier, og de som har fulgt med i lokalpressen vet nok at det allerede om svært kort tid står en anledning for døren: Lofoten Voices i Lofoten Kulturhus bør absolutt oppleves! Takk for oppmerksomheten og på gjensyn i det virkelige liv.

Lofotposten takker Marianne B. Kielland og Lofoten Voices for trivelige oppdateringer fra tysklandsoppholdet!

Les mer om Kulturwald 2010