Under deler vær journalist Gullik Maas Pedersen historien om uværet han husker best med våre lesere.

Vi vil gjerne også ha din historie. Del din historie i kommentarfeltet under, eller send en epost til red@lofotposten.no.

Historiene kan komme på trykk i Lofotpostens papirutgave.

Trenger du inspirasjon? Sjekk ut bildeserien gamle vinterbilder til høyre på denne siden!

Her er Pedersens uværshistorie:

Snøskuter reddet

flypassasjerer

Store snømengder på kort tid er ikke noe vi for første gang opplever i Lofoten. Men det blir dramatikk når all transport stopper.

13. januar 1981 ble Svolvær utsatt for et forrykende uvær. Usedvanlig kraftig snøfall kombiner med storm som slo inn med orkan styrke i enkelte områder. Undertegnede jobbet på Svolvær lufthavn Helle. Dette var tiden Widerøe trafikkerte kortbanenettet kun med DHC 6 Twin Otter.

Denne tirsdag morgen hadde jeg morgenvakt og satte meg i bilen hjemme halv seks om morgenen. På gårdsplassen var all snøen blåst vekk. Og første del av bakken var også mørk. Men et stykke ned i bakken braste jeg inn i en snøfonn som var minst to meter høy. Bilen skar inn i fokksnøen og ble stående bom fast. Ingen dører kunne åpnes. Redningen var bakluka i stasjonsvogna. Jeg krøp ut og fikk rekvirert en drosje. Denne kom raskt og fikk kjørte meg ut til flyplassen i et forrykende uvær. Snøen kovet alle veier. Og smått måtte vi stoppe helt opp, fordi det var umulig å orientere seg.

Jeg kom litt sent på jobb. Den ene lufthavnbetjenten som hadde ansvar for å rydde flystripa, oppstillingsplassen for flyene og parkeringsplassen hadde jobbet hele natta. Men det kom mer snø hele, enn hva han maktet å rydde bort.

Noen få passasjerer kom seg fram til Helle før veien Under Fjellet ble blokkert av de enorme snømassene. Den ene av passasjerene var daværende teknisk sjef i Vågan kommune, Pål Bendiksen. Han skulle på et møte i Bodø. Etter kort tid overtok han ekspedisjonskontoret hvorfra han styrte brøytemannskapene i byen. Med begrensede ressurser av materiell var det avgjørende å prioritere hvilke gater i byen som skulle ryddes først.

Mens Bendiksen styrte brøytesjåførene, snakket jeg med de få passasjerene som hadde maktet å ta seg fram til Helle. Flere av dem skulle endelig etter mange måneders ventetid få undersøkelse på sykehuset. En skulle på en viktig kongress i Oslo. Men felles for dem alle. De var avslappet og inneforstått med værsituasjonen.

Underveis fikk jeg en telefon fra drosjene. To biler med passasjerer sto fastkjørt under fjellet. Spørsmålet var om vi kunne vente med å sende Widerøe av gårde til de hadde fått drosjene løs. Det var ingen mobiltelefon, men intern kommunikasjon mellom bilene og holdeplassen som opprettholdte kontakten med omverden.

Uværet økte i styrke og det meste av snøen lufthavnbetjenten hadde fått skyvlet vekk, føk tilbake på rullebanen. Han sto ovenfor en håpløs oppgave. Men ga seg ikke.

Timene gikk og passasjerene begynte både å bli sulten og ikke minst lei. Ved elleve tiden, fem timer etter at jeg hadde kommet ut til Helle, kontaktet jeg vertshusdriver Edvardsen på Havly Hospits. Herfra rekvirerte jeg 12 varme karbonadesmørbrød og en blankkjele kaffe. Edvardsen takket for ordren, men ringte tilbake kort tid etterpå. Hvordan kunne han få levert varene. Ingen drosjer påtok seg oppdraget, To biler sto fast under fjellet og en i Nybyen. Dette kunne de ikke påta seg, hadde Edvardsen fått klar beskjed om.

Røde Kors ble løsningen. Halv tolv sendte de en duo til garasjen på Stranda for å hente snøskuteren. Men det varte og det rakk. Først klokken ett var de klare ved Havly, etter å ha måket snø i godt over en time, for å få garasjedøren opp hvor snøskuteren befant seg.

Karbonadene, kaffen og mannskapet som skulle avløse oss på flyplassen, ble plassert på tilhengeren snøskuteren hadde på slep. Halv annen time senere ankom de flyplassen. Fra tuten på kaffekjelen stakk en lang brun istapp ut og karbonadesmørbrødene var nesten steinfrossen.

Den korte turen på seks kilometer tok tid. Veien var usynlig. Snøskuteren forserte svære snøskavler som fokkvinden hadde skapt. Underveis måtte de skifte drivreim på skuteren. Veien, eller der den skulle være var knapt farbar med snøskuter.

Men Røde Kors, med Tommy Dahl Olsen tok likevel på seg jobben med å frakte passasjerer og personell fra flyplassen i Svolvær og til byen, fire av gangen. Og ut på kvelden var alle passasjerene tilbake i Svolvær.

Ingen fly ankom eller gikk den dagen.

Og nåværende E10 ble ikke åpnet for to dager senere for normal ferdsel.

Del din uværshistorie i kommentarfeltet under!