Gå til sidens hovedinnhold

Å «dekorere» uberørt natur - skulpturgaven utenfor Henningsvær

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi lever i en tid hvor natur er mangelvare. Ville, uberørte områder er i fåtall og med det oppleves disse som eksklusive og unike i kontrast til det menneskepregede, bebygde som dominerer våre leveområder.

Naturen har blitt en handelsvare og Lofoten har, som resten av verdens uberørte perler blitt et populært område å oppholde seg og identifisere seg med. Dette har i de siste årene eksplodert. Det er ikke lenge siden fotballbanen i Henningsvær var ukjent utenfor værret, før spektakulære dronebilder nå har gjort den til lokasjon for mang en internasjonal reklamefilm. Det samme gjelder fjell, strender og berg. Ukjente stier er nå opptråkkede og krever vedlikehold, områdene rundt Lofotens mest kjente strender opplever komplett trafikkaos i høysesongen når alle leiebilene parkerer på ikke-eksisterende parkeringsplasser. Områder som tidligere ga rom for stillhet og naturopplevelser blir nå flittig brukt til å henge; grille, nyte livet og gå på do.

Dette er menneskets natur, og på samme måte som at de aller fleste naturperler en gang sto uberørte ser vi i dag at presset på et for ikke lenge siden nærmest uberørt stykke Norge, Lofoten, nå går i møte med et skjebnesvangert veiskille hvor profitt og fotavtrykk trumfer det som en gang gjorde plassen unik.

En tid tilbake ble Sir David Attenborough, en av verdens mest kjente programledere og naturvernforkjempere, spurt hva han syntes var det vakreste stedet han hadde vært. Svaret kom momentant og lød – Kuta Beach, Bali, 1969. Attenborough siktet til stranda Kuta på øya Bali utenfor Indonesia, året før masseturismen og dens følger transformerte området fullstendig i tiårene som fulgte.

Bali, Hawaii, Indonesia, Thailand, Big Sur, Amazonas, Svalbard, Lofoten. Hele verden er fylt av naturperler som en gang sto som uberørte og bærekraftige økosystem hvor folk og natur var avhengige av å eksistere side om side. Men popularitet har som vi vet sin pris. Og med dagens globaliserte samfunn og nye reisevaner står vi ovenfor en situasjon hvor det kommer reisende på helgeopphold til Lofoten hele veien fra Kina – de vil se fotballbanen i Henningsvær. De vil opp på Festvågtinden og se det uberørte.

Å se det får de, men å oppleve det uberørte står på spill. Biltrafikken inn mot den ville, utemmede naturen gir allerede en bismak, men så er det heller ingen annen vei inn til herligheten.

Influensere, bakteppet og produktet.

På samme måte som at Pepsi valgte å bruke fotballbanen i Henningsvær som bakteppe i en av sine reklamefilmer, ser vi i dag dette fenomenet strekt ut i økende grad. Tv-selskaper, søvn-apper, tv-serier, hundrevis av forskjellige klesmerker, matprodusenter – alle ser verdien av å sette sitt produkt foran et bakteppe som heter uberørt, vill og vakker Lofotnatur.

Det slår ikke feil, og forståelig er det – for det selger!

Siste tilskudd i denne plasseringen av det menneskeskapte foran vår uberørte natur er en såkalt gave fra bergensmann og investor Per Gunnar Strømberg Rasmussen. Fra Lofotpostens artikkel 21. mars i år, leser vi at «Investoren vil satse større i Lofoten, planlegger stor skulptur av kjent kunstner i fiskevær. (...) Det er Eivind Holst i Holst Consulting Lofoten AS som søker på vegne av Rasmussen Eiendom og styreleder Strømberg Rasmussen.»

Rasmussen kjøpte Galleri Lofotens Hus i 2018 og huser i år utstilling med den Oslo-baserte kunstneren Nico Wideberg. Tidligere ordfører i Vågan, Eivind Holst, er med i arbeidet via sitt selskap Holst Consulting.

Som tilgodegjørelse for innbyggere i værret har dessuten kommunedirektør Tommy Stensvik anbefalt at 100 000,- tilgodeses til Henningsværs innbyggerforening. Innbyggerforeningen skal så ta stilling til om de mener dette er en god ide. Vi får krysse fingrene for at både Holst og Innbyggerforeningen faktisk holder seg inhabile ved de kommende avstemninger.

Det kan synes som om millionær-politiker-og-kunstner-trioen har sett sin mulighet i de forblåste skjær og godtroende fiskevær.

Ja, for hvem vil vel ikke ta imot en gave på 85 tonn og 7,5x7 meter?

Kunne giveren vært mindre ydmyk i sin gavegiving?

Er det virkelig slik at dersom en investor med en personlig interesse for kunst ønsker å skjenke et kunstverk til et sted – så skal man si takk?

Ser vi slike «kunstgaver» i resten av landets naturperler?

En 85 tonns skulptur på Prekestolen?

En 7,5x7 meter høyt kunstverk innerst i Geirangerfjorden?

En kunstnerisk mastodont gitt som gave vi kan nyte synet av når vi tar turen innover Romsdalsalpene?

Uaktuelt.

Oslokunstner Widebergs gigantiske tolkning av en fembøring på et forblåst skjær der fugler hekker og vi mennesker kan hvile blikket i noe spektakulært, uberørt og naturlig?

Mulig.

Ser vi på håndtering av denne saken kan det late til at nettopp dette vil skje.

Et tips til Rasmussen:

Ønsker du å gi en gave, investere og skaffe deg goodwill i Henningsvær? Ta deg en tur til skoleplassen utenfor Henningsvær barne- og ungdomsskole. Denne trenger mildt sagt goodwill fra tykke lommebøker. Lekeplasser landet rundt er utsmykket med kunst! Denne har så vidt et forsvarlig klatrestativ.

Ta sykkelen fatt fra værret og ut til Rørvikstranda midt i fellesferien. Om du overlever turen – hva med å gi støtte til en gang og sykkelsti langs strekningen? Benker i værret? Blomster? Det trengs. Skulpturer i rimelig skala, ja takk. På torvet, på skolen, på parkeringsplassen.

Men ikke mastodonter, i det ville og vakre synsfeltet som er Lofoten.

Dette opplegget er ikke en gave til Henningsværs befolkning, ei heller en hyllest til kystkultur. Den er en produktplassering med vår allerede eksklusive, uberørte natur som bakteppe – kun til fordel for kunstner, investor og politikere bak. Hvilke fordeler de to sistnevnte drar ut av dette er uvisst, men man kan spørre seg om det strekker seg ut over både kunstinteresse, selvrealisering og markeringsbehov.

Som ved alle andre kunstinstallasjoner som settes opp i dette landet må vi her få på plass en – åpen, gjennomsiktig, kameraderi-fri prosess hvor fagfolk innenfor kunst og bygdeutvikling i samråd med folket som lever på stedet får bestemme og ta del. Dette til fordel for dagens situasjon hvor det syner til at politikere og investorer med egeninteresse i høy grad får styre prosessen bak lukkede dører.

SV-politikeren som har skapt gjennomsiktighet og debatt om saken fortjener en stor takk.

Når folk har spurt meg om hvor den fineste plassen i verden er, har jeg alltid svart:

Henningsvær, der mamma vokste opp og der sola bader forblåste skjær, hus og folk.

Stillheten ute ved Solvarden, praten over gjerdet, fjellformasjonene ved fyret, lyden av terner og måser på holmene. Synet som møter en idet man kjører ned fra den siste brua og tar det hele inn.

Det levende værlivet som rommer liv og natur.

Et lite sted i verden der mennesket ikke har satt for sterke avtrykk.

Jeg håper jeg kan fortsette å si det samme, uten å måtte henvise til et sted som hører fortiden til.

Kommentarer til denne saken