Gå til sidens hovedinnhold

Å kle seg etter forholdene...

Var det post covid , bivirkning fra vaksinen, fravær av nye omgivelser å bevege seg i eller var det byfølelsen og det sterke lyset som slo meg bevisstløs da jeg for noen helger siden befant meg i lysets by og følte jeg var kommet til Paris?

Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

I senere samtaler om tema by og land hører jeg meg selv fortsette å snakke om byfølelsen Svolvær gir mens jeg teller biler i vår egen sentrumskjerne på Leknes.

Den helga jeg dro ut på den lange reisen østover hadde jeg tatt med meg planlagt bytøy til å vandre rundt på senteret i - kanskje også ta ei stripe nedover mot havna for å promenere forbi restaurantene. Det falt meg liksom naturlig - jeg skulle jo bort. Og jeg ble i grunnen letta over klesvalget for der borte syns jeg ærlig talt jeg ble møtt av velkledde folk overalt som sikkert var hjemme - i sitt sentrum .

Denne helga møtte jeg også masse damer «heimanifra»- som jeg tenkte alle hadde fått et ekstra skinn av svolværlyset ref. bekledningen. Vi var et gjeng med andre versjoner av oss selv. Bedre versjoner vil jeg påstå - bare 7 mil unna.

Det finnes ikke dårlig vær bare dårlige klær sies det. Skal vi ta det med i denne tankerekka så spør jeg ærlig talt om det må være sånn at allværsjakka alltid må være på jo lenger vest og nord du kommer i landet? Nå skal det sies at allværsjakker kommer i mange former og farger og er et megapraktisk plagg - men de trenger i 2021 ikke være den samme du drar opp av forrige søndagstursekk som den du tar på deg på jobb f eks.

I forbindelse med regjeringsskiftet og bildereportasjer fra det lange landet vårt for kommentarer på ny politikk, undrer det meg at bildene fra kontor og folk langt nord i landet virkelig ikke viser seg fra sin beste side. Jeg spør ; sier det noe om folk og den respekten de har for seg selv , sine omgivelser , andre og det de skal formidle - at de ikke har kledd seg eller «hotta seg « som en klok dame fra ungdomsårene ville ha sagt? (også fra Vågan forresten).

Da jeg var yngre hadde vi en lærer som også satt i kommunestyret og jeg husker jeg alltid lurte på om han hadde garderobe på rådhuset - han kunne da umulig stikke innom kommunestyret i de samme klærne han hadde på seg på skolen.

Hvordan ville han få gjennomslag for det han skulle si?- tenkte jeg som tenåring. For er det bare det indre som teller? Eller har klærne våre litt mer betydning enn det som er politisk korrekt å si? Bevare meg vel - jeg anser meg ikke selv for verken å være overfladisk eller til enhver tid velkledd. Langt der ifra. Jeg kommer ikke fra materiell luksus - men det er heller ikke en forutsetning for mitt poeng. Selv om bestemor aldri dro til Leknes uten kåpe, hatt og matchende hansker kjørte hun dit i en gammel Mazda 818. Den var alltid ren selvfølgelig. Hun utsatte heller turen til neste dag om bilen eller kåpa måtte vaskes først. I respekt for seg selv og andre.

Og livet går også sin skjeve gang i vår familie. De siste årene har jeg delt samtaler med helsepersonell som snakker om morgenrutiner og påkledning alt i et helsefremmende lys. Det styrker selvet og selvfølelsen å være velkledd og klar for dagen sies det i helsesektoren. Det er jo i grunnen åpenbart, men noen ganger trenger vi å bli minnet det på. Så - hjelper det også på at vi kler oss litt ekstra når vi drar til sentrum - i helg og i hverdag - selv om vi her vest må bytte ut restauranter med bilpark å promenere forbi (som en venninne kommenterte; heldigvis er plassert i vifteform). Byen vår formes av folkene må vi jo kunne tenke - enten det er politikere, bestemødre i hatt og ren bil eller den vanlige mann og kvinne i gata.

Hva skjer hvis vi begynner å «hotte oss « daglig? Kler vi da på oss byfølelsen? ...former vi da omgivelsene etter den følelsen?

Blir vi å gå mer i sentrum (parkere utenfor sentrum ), møte flere blikk, smile mer, møtes til en kaffe...finne vår identitet som en by?

Jeg bare undrer.

Kommentarer til denne saken