Det er en kjensgjerning at bygging av menneskelig struktur koster. Den totale størrelsen på vår infrastruktur avgjør hvor tung børa skal bli for både oss mennesker og for naturen.

Naturbelastning

For naturen sin del er det allerede på det rene at det blir stor belastning dersom vi fortsetter med dagens forbruk. Ingen dyreart har satt så dype spor på kloden som mennesket. Vi er nå 7,8 milliarder mennesker. Vekten av menneskeskapte ting fordobles annethvert tiår og overstiger nå den samlede vekten av alle levende organismer. Det er tunge tider både for natur, klima og artsmangfold.

Faktum er at vi nå har tapt utrolige 87 prosent av alle våtmarksområder globalt siden den industrielle revolusjon, og siden 1970 har rundt 70 prosent av verdens fugle og dyreliv forsvunnet.

Den største trusselen for fremtiden er arealbeslag og endret bruk av areal, f.eks. knyttet til jordbruk. Folketallet i Lofoten har ikke økt, men benyttede arealer får stadig større omfang.

Dette setter press på alle økosystemene og dyrelivet. Dersom vi ikke bremser dette vil det få konsekvenser som vi ennå ikke helt forstår omfanget av. Verden over meldes det om store tap for dyreliv og artsmangfold. Ingenting av dette vil føre til jordas undergang slik man snakket om før. Det er kun vår egen eksistens, og det meste av nåværende økosystemer som står på spill.

Det går ikke å bare skylde på at andre forurenser og forsøpler. Utregninger viser at vi i Norge ligger høyt oppe på listene over økologisk avtrykk globalt, og ingenting tilsier at det står noe bedre til i Lofoten. Mye av forbruket vårt belastes andre land.

Kostbar forurensing

Manglende forsvarlig håndtering av avløp har over år har resultert i at for eksempel deler av Buksnesfjorden nå kanskje kan stå i fare for å bli ubeboelig for havets levende organismer. I lengre tid har de fleste fastboende latt badebuksa henge hjemme når man skulle besøke dette området, og den blir nok ikke tatt med igjen før avløpsproblemet i området er håndtert på en bedre måte.

Snart skal Vestvågøy kommune ordne opp, men ingen har enda klare tall på hva det vil koste. Det eneste som er sikkert er at det vil bli dyrt.

De kommunale gebyrene vil øke radikalt for alle innbyggerne i Vestvågøy, og noen vil kanskje spørre seg om det er nødvendig.

Krav om rensing av avløp, og kvalitet på drikkevann vil ikke avta, og tiden har vært moden for dette lenge nå.

Bolyst

Med dette som bakteppe må jeg si jeg stiller meg undrende til kritikken av Vestvågøy kommunes arealplan som har blitt fremmet i lokalavisene siste tid. Fremtredende politikere med fler er misfornøyd med kommunens rolle her. Det kritiseres at alle ikke får bygge der man nærmest måtte ønske.

Det argumenteres med at kommunen går glipp av mange tilflyttere og tidligere innbyggere som ønsker å flytte tilbake. Det vises til at kommunen ikke stimulerer til bolyst slik arealplanen er utformet. Noen har sågar uttalt at man ikke har "truffet helt" med arealplanen. Som om arealplanlegging skulle være en del av en popularitetskonkurranse. Er ikke arealplanen en prosess som mange, og spesielt politikerne er kjent med? Saksbehandlere i kommunen må forholde seg til arealplanens retningslinjer og kan derfor ikke avgjøre saker slik man selv måtte ønske. Dermed er det ikke rart at noen får avslag selv om «sunn fornuft» skulle tilsi noe annet.

Det er forståelig at mange vil ha flott utsikt, eller at man kanskje har lyst å flytte tilbake til sin kjære hjemplass, men kommunen har flere forhold som må tas i betraktning. En arealplan skal ta vare på mange såkalt allmenne verdier, der hensynet til bl.a. friluftsliv, hensiktsmessige bomiljø, barn- og unge og naturmangfoldet må og skal ha rikelig plass.

Dersom det tillates for stor spredning av bebyggelse vil dette kunne føre til store utfordringer og kostnader for å holde forsvarlig vei vann og avløp til alle. Bygger vi dette stort, og uten god planlegging, kan det bli store økninger i utgifter for kommunen.

God arealplanlegging handler om å skape gode bomiljø med størst mulig nærhet til butikker, barnehage, og andre tjenester. Dette vil også bidra til å senke transportbehovet, noe som også burde være en målsetning.

Bygging av nye boliger i distriktene burde allikevel la seg gjøre, men det må planlegges. Kanskje burde det vurderes boplikt siden det er ønskelig at det ikke bare bygges, men at noen faktisk bor i husene. Arealplaner blir revidert hvert fjerde år og er slik sett et levende dokument.

At mennesker ønsker å bosette seg her burde vi ønske velkommen, og arealplanen burde vel legge til rette for tilflytting. Dette er vel noe de fleste kan stille seg bak. Bygningsmasse for boligformål er mest sannsynlig ikke en trussel for en sunn utvikling i Lofoten, heller tvert imot.

Derimot er det et annet stort spørsmål som burde være gjenstand for nøye vurderinger: Hvor mye areal skal vi bruke til sekundærboliger? Her finnes det et sultent marked med mange som ønsker seg en bit av Lofoten. Dette kan bli den største «arealslukeren» i fremtiden, og det kan få store konsekvenser dersom det ikke settes grenser.

Løsning

Skal dette kunne bli økonomisk håndterbart, og samtidig sikre naturmangfold må vi bo nærmere hverandre i områder som allerede er preget av bebyggelse. Dette vil være det mest fornuftige i forhold til kostnader, og vern om naturverdier.

Turisme er allerede en stor næring i Lofoten, og populariteten avhenger ikke bare utelukkende av spisse fjell. Skal Lofoten i fremtiden også være en salgsvare må vi bevare noe.

Da nytter det ikke at alle knauser er utsprengt, og at hele strandlinja er privatisert. Dette vil på lengre sikt ikke være en god samfunnsutvikling for hverken næringer eller natur. Skal vårt varemerke fortsette å skinne må vi tenke langsiktig. Da må også økosystemene og dyrelivet bli gitt plass.

Lofoten burde bevare en så sunn, levende natur som mulig, og kanskje vi kunne besøke den ofte heller enn å kreve at alle skal ha rett på den inne i sin egen stue.