8. juni 1995 hadde Lofotposten en artikkel om hovedoppgaven til sosialantropolog Trond Waage. Tittelen på oppgaven var «Du herlige, kjedelige ungdomstid – om ungdoms streben etter innlemmelse.» Grunnlaget for dette arbeidet var feltstudier i Kabelvåg og Svolvær hvor Waage fulgte to niendeklasse på nært hold, en på hver av stedene.

Det skjedde i 1992, og sosialantropologen fra Tromsø fulgte ungdommene i åtte måneder. Han studerte dem «på gate og torg, i bilen, på grillbaren, fotballbanen og gutterommet».

En av dem som gikk i niende klasse i Kabelvåg i 1992 var Martin Rørtveit Jensen, og han var med på en reportasje laget av Frank Gregersen i Lofotposten 8. juni 1995. Dette året ble Waages hovedoppgave levert, og reportasjen handlet om det Waage hadde kommet fram til etter å ha fulgt ungdommene i Kabelvåg og Svolvær.

Niendeklasse i 1992 er det som tilsvarer 10. klasse i dag. Ungdom i overgangsfasen mellom ungdomsskole og videregående.

– Vi ble analysert og kategorisert, han fulgte fotballgjengen og rånegjengen. Vi var ungdom på leting etter noe. Gjennom hovedoppgaven sin viste Waage at ungdom er på leting etter en identitet, man strever med å finne ut hvor man hører til. Jeg leste oppgaven ett år etterpå, og jeg husker at jeg, og mange av de andre følte oss feiltolket. Når jeg så leste den på nytt noen år senere, ser jeg at han tok oss på kornet, sier Martin.

Opplevelsen

Ham ble invitert til Tromsø av Waage for å møte studentene hans, og være med på en forelesning. Der fortalte Martin salen hvordan det opplevdes å være et forskningsobjekt i en avhandling.

– De to årskullene i Svolvær og Kabelvåg ble gode venner, og det morsomme er at de fleste av oss som gikk i disse to klassene bor i Vågan i dag. Folk har vært ute og tatt utdannelse, og kommet tilbake, forteller Martin som selv er lærer og job ber i VIO i Svolvær.

Hvordan var det å være ungdom i 1992?

– «Grillbaren» i Kabelvåg var tilholdsstedet for oss, hit kom også ungdom fra Svolvær. Vi hadde også ungdomsklubben i Svolvær, som vi ofte besøkte. Det var et stort skifte å begynne på videregående med nye venner, og alt det som hører til. De uformelle møteplassene vi hadde, var viktige. Astrid og Hans Ivar Edvardsen gjorde en fantastisk flott jobb for ungdommen ved å gi oss dette tilbudet. Tesen er at det å kjede seg, gjør at man finner på ting, men for at det skal skje, forutsetter det at man har en plass å møtes. Jeg synes ungdomstida var fin, og jeg har mange gode minner fra «Grillbaren» og fra fotballen. Å være ung, er å lete etter hvem man er, og ikke minst hvem man skal bli eller være. Jeg mener Waage trakk riktige konklusjoner om ungdomsmiljøet. Det ser jeg i ettertid, når man er ung har man nok med å se seg selv

Filmfesten

Har du truffet Waage etter 1995?

– I 2013 var han på filmfesten i Kabelvåg og holdt et foredrag hvor han så på likhetspunkter og forskjeller mellom ungdom i Kabelvåg og ungdom i Kamerun. Det han fortalte var veldig interessant og overraskende.

Er det stor forskjell på unge i dag, og da du var ungdom?

– Jeg vet ikke, jeg er jo ikke ungdom lenger. Det er nok flere tilbud i dag enn da jeg gikk på ungdomsskolen og i videregående, men samtidig er det nok større krav til utseende, og til å lykkes. Det var ikke noe vi merket så sterkt. Ungdom i Kabelvåg og Svolvær i dag har ingen faste steder å være, ingen muligheter til å møtes.

Som lokalpolitiker for Rødt er du med på å bestemme hvilke tilbud de unge skal få?

– Jeg har faktisk jobbet for at ungdommen skal få et tilbud, og jeg fikk gjennom at vi skal ha en ungdomsarbeider i halv stilling. Ellers har jeg vært i samtaler med Ungdomsrådet, de er ikke først og fremst opptatt av at det skal komme en ungdomsklubb.

Er det trekk ved ungdomskulturen som slår deg som annerledes i forhold til din ungdomstid?

– Det er en forskjell jeg har merket meg: Da vi dro til Oslo eller Bergen for å studere, ropte vi ikke akkurat ut hvor vi kom fra. Nå merker jeg at ungdom er mer stolte av stedet de kommer fra. Det har skjedd mye med Lofoten i forhold til omverdenen, og hvordan de ser på oss. Det er stas å være fra Lofoten.

 

Æ kjede mæ

«Æ kjede mæ» var  et typisk utsagn  blant ungdommene

Nedenfor har   vi plukket utdrag fra intervjuet Frank Gregersen hadde med Trond Waage i Lofotposten 8. juni 1995.

– Under feltarbeidet oppdaget jeg at ungdom svært ofte beskrev det de gjorde som «kjedelig». «Æ kjede mæ» var et typisk utsagn for alle ungdom, uansett bakgrunn, kjønn, skoletilknytning og fritidsinteresser. Kjedsomhet ble brukt som beskrivelse alle mulige steder, og i alle mulige sammenhenger. Om musikk, filmer, på skolen, hjemme og i fritiden, forteller Waage.

Når ungdom sier at de kjeder seg, blir dette vanligvis forstått negativt av de voksne, men her oppstår det en stor feiltolkning, forklarer sosialantropologen.

– Kjedsomhet er noe som oppstår når man ikke vet hvilken vei man skal ta. Det å si «æ kjede mæ», blir et signal ungdom sender seg imellom, og som viser at de er klare for å gjøre noe nytt. Kjedsomhet blir en ressurs som vitner om nysgjerrighet og ønsket om å få eksperimentere. For «heltidskjederne» kan imidlertid kjedsomheten slå negativt ut og ende i vedvarende leting og passivitet.......

For sosialantropologen fra Tromsø er det den urbane ungdomskulturen som er tema. Svolvær og Kabelvåg er i så måte et velegnet område for denne type forskning:

–Det er små bysamfunn, men veldig urbane. Det er et mangfold av aktiviteter her. Det skjer mye. I Nord-Norge er det egentlig bare Tromsø som kan oppvise et større aktivitetsnivå når vi ser på størrelsen av disse områdene ...

Marius, Maria og Martin fra Kabelvåg er nå 18 år gamle. De går siste år i videregående skole i Svolvær, og var alle med i Waages undersøkelse. Nå som den gang er de engasjerte med flere fritidsaktiviteter. Alle tre spiller fotball, men tidligere savnet de et sted møtes og være sammen:

– Det trenger ikke være negativt når vi tråkker rundt. Vi vil jo bare samles. Det er tydelig at voksne ikke skjønner hva vi holder på med ...