Fire lokale fotballtrenere setter minispillerne i sving denne fredag ettermiddagen i Lofothallen. Det vi er vitne til kan defineres inn i det etter hvert så mye omtalte bærekraftsbegrepet. De frivillige fotballtrenerne er en del av den sosiale bærekraften, som nå skal utvikles i byer og bygder i Nordland.

Begrepet bærekraftig ble lansert i FN-rapporten «Vår felles framtid» fra 1987, med daværende statsminister Gro Harlem Brundtland som leder for «Verdenskommisjonen for miljø og utvikling». Her defineres bærekraft som «utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov».

Etter hvert har begrepet dukket opp i nær sagt alle sammenhenger. Alt skal bli mer bærekraftig. I «Lofoten – de grønne øyene 2030» skal reiselivet bli bærekraftig. Framtidens luftfart skal bidra til bærekraftig verdiskaping. Da daværende statsminister Erna Solberg (H) kommenterte ny kulturmelding i 2018, uttalte hun at kulturen ikke bare er «kremen på kaken», men at den har en viktig egenverdi når man skal skape et bærekraftig samfunn.

Vi skal spise bærekraftig mat, og landbruket og havbruket må bli bærekraftig. Alt vi produserer må bli bærekraftig. Når vi reiser på ferie skal vi gjøre det bærekraftig. I debattprogram hører vi om bærekraftig olje- og gassproduksjon, bærekraftig velferd, bærekraftig vekst, bærekraftige bedrifter, bærekraftig forvaltning.

En kommentator i Adresseavisen viste til Tork, produsent av tørkepapir som skriver: «Vi setter bærekraft høyt, ikke bare for planeten, men også til fordel for ditt sluttresultat, dine ansatte og interessenter». Greit å vite der man sitter med Tork klar til bruk.

«Sosial bærekraft handler om å sikre at alle mennesker får et godt og rettferdig grunnlag for et godt liv. Utdanning, arbeid, likestilling, kulturelt mangfold og et godt helsetilbud er bare noen av områdene som berøres. Det er betydelig overlapp mellom sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft, slik at alle tre bærekraftsdimensjonene må tas hensyn til i arbeidet med planen».

Definisjonen er hentet fra Nordland fylkeskommunes ferske utredning «Varsel om oppstart av planarbeid – regional plan for sosial bærekraft og livskraftige lokalsamfunn». Den skal dypdykke i fylkes større og mindre steder, med mål om å videreutvikle blant annet distriktspolitikk, by- og regionsenterpolitikk, stedsutvikling, tilflytting og rekruttering, kultur, kulturminner, folkehelse og utenforskap.

«Formålet med planen er at den skal skape en sosialt bærekraftig utvikling som bidrar til at Nordland oppleves som et attraktivt og inkluderende samfunn for alle, slik at flere vil komme hit, flere vil bli boende og flere inkluderes i samfunns- og arbeidsliv».

Enda en plan, vil du si. Enda et dokument med ideelle mål som i møtet med «samfunnsutviklingen» blir pulverisert. Det har ikke vært noe i veien med mål i planene de siste 20 årene. Alle i Nordland skal ha mulighet til å kunne utvikle sine evner, ferdigheter og interesser og ha gode levekår. Regionsentrene skal i alle planene være lokomotiver i livskraftige regioner.

Misforstå meg rett, det er viktig med planer som angir at man vil noe. At fylkespolitikerne inviterer til lokalsamfunnsutvikling er bedre enn å passivt følge en utvikling som sakte, men sikkert, avfolker distriktene. Det er ikke bærekraftig ...

Men hva er bærekraft når det brukes omtrent om alt av menneskelig aktivitet?

– Den hyppige bruken av bærekraftsbegrepet fører til at vi eksponeres for det på de fleste arenaer. Dette kan oppfattes som betryggende; en garanti for at vi til enhver tid tenker over og arbeider for bærekraft. Men, for hver gang begrepet brukes risikerer man også å ta noe vekk fra det. Når vi blir overeksponert for et begrep mister det både sin betydning, og sin evne til å skape reaksjoner og refleksjoner.

Det skriver tre studenter ved NTNU i Trondheim i Universitetsavisa. De mener bærekraftsbegrepet er blitt så hverdagslig at det knapt vekker reaksjoner til utfordringene begrepet ble lansert som en løsning for; miljøkrisa. De tre studentene ser det likevel som positivt at det er oppmerksomhet om bærekraft i alle samfunnsledd.

– Men tyngden av dets betydning vannes ut hver gang det brukes på feil premisser. Vi må vokte oss for å frarøve oss selv muligheten til å snakke om bærekraft med den tyngden som behøves, skriver de.

Samtidig er de ikke for å erstatte begrepet fordi det har vist seg å være, ja, nettopp, bærekraftig.

– Uavhengig av sin flertydige natur har bærekraftsbegrepet for lengst blitt innarbeidet i vårt kollektive vokabular gjennom over 30 års bruk.

Sosial bærekraft er blitt et av de nyere honnørordene som har fulgt med bærekraftsbegrepet. Spørsmålet som studentene stiller om begreper ikke vannes ut når de brukes om det meste, er relevant:

Hvem henvender et slikt begrep – brukt om å bygge lokalsamfunn – seg til? Og hvilket innhold skal begrepet fylles med? Er store turiststrømmer til et lite sted et uttrykk for at sosial bærekraft er truet? Må langt flere enn dagens ildsjeler engasjere seg i praktiske tiltak for å gjøre lokalsamfunn triveligere? Vil sosial bærekraft bli et munnhell på folkemøter i fylkets kommuner?

«Sosial bærekraft» har nådd Moskenes som ett av fem områder som styrkes.

«Selv med begrensede ressurser kan kommunen sammen med frivillighet og ulike organisasjoner, bidra til positiv utvikling og bolyst lokalt. Det forutsetter imidlertid en viss kapasitet, struktur og planmessighet fra kommunen sin side. Sosial bærekraft er viktig for å sikre bosetting i Moskenes», skriver kommunedirektør Steinar Sæterdal i kapittelet om veien videre for Moskenes til kommunestyret.

Det er flere grunner til å være oppmerksom på hvordan språket brukes. Budskap skal nå gjennom. Politikerne sier at det viktig at innbyggerne får eierskap til prosjekt, i Lofoten ofte sagt om «Lofoten – de grønne øyene 2030». I januar i år kritiserte kommunepolitiker Hanna Sverdrup i Moskenes språket i veikartet for klima- og miljøsatsingen, som bruk av sirkulærøkonomi, sekundære råvarer og EDP-kriterier.

Flakstad-politiker Steinar Friis gikk lenger:

– Det er mange fremmedord og floskler i utredningene. De snakker ikke til vanlige folk. Nå ser alt ut til å handle om prosjektmidler, pilotregion og at noen utenfra skal fortelle hvordan vi skal leve videre.

Språk er makt, heter det. Hvordan vi snakker signaliserer hvem vi er, hvem vi ønsker å være, hvilke sosiale grupper vi tilhører og hvilke grupper vi identifiserer oss med. Jeg sier ikke at fylkeskommunens utredning i større grad er rettet inn mot de som er vant til å navigere i byråkratiske dokumenter enn de som kalles folk flest. Men det er forskjell mellom de som jobber med ord for å beskrive et mål, og de som er målgruppen og skal motiveres til å delta.

Som fylkeskommunen selv beskriver det:

«Utfordringsbildet viser at det trengs nye grep i distriktspolitikken, og disse krever at mange aktører samarbeider. Utfordringene berører alle kommunene, og mange ulike myndigheter og fagressurser. Nordland fylkeskommune kan ikke løse alle utfordringene i Nordland alene. Statsforvalteren, regional stat og kommunene er viktige medspillere i arbeidet. Også næringsliv, forskningsmiljø og frivillig sektor kan være av stor betydning for å løse utfordringene planen adresserer».

Heldigvis fant jeg ikke «framoverlent» i dokumentet. Da hadde jeg ikke klart å holde balansen.