I desember 2015 flytta jeg til Svolvær. Til ny jobb og nytt bosted. Ny by og ny kommune.

Svolvær, Vågan og Lofoten består av tilflyttere, hjemflyttere, folk som har klort seg fast siden barndommen og de som har slengt innom på lykke og fromme i kortere eller lengre tid.

Det er en kombinasjon som har tjent øyene vel siden skreiens vandringsmønster ble kjent, og rikdommen kunne høstes av havet.

I den politiske striden om Rækøya i Kabelvåg falt det flere tungt for brystet at nye innbyggere har ment noe annet enn de har fått beskjed om eller burde mene. De visste ifølge kritikerne ikke sitt eget beste, skal vi tro glovarme kommentarfelt.

– Det er alvorlig at stemmene til nye innflyttere devalueres, når vi ser på all den svartmalingen som har vært i pressen de siste ukene, sa SV-politiker Odd Arne Sandberg i november og pekte på et samlet påtrykk i media, sosiale medier og kommentarfelt.

Et inntrykk av at du gjerne må flytte hit, men du bør helst ikke gå på tvers av det de med makt og penger mener, bør uroe mange.

Etter å ha blitt innbygger i Vågan ble det fort klart for meg at dette er et nokså lukka samfunn, der lite helst skal snakkes om. I tilfelle helst uten at det blir framstilt «feil» i avisen.

Få aktører sitter på stor formell og uformell makt. Små samfunn betyr få ressurspersoner og mange hatter. Graden av åpenhet er ikke påfallende stor. Heller ikke innenfor kommunens mange vegger og offentlig finansierte tjenester.

Det er for sjelden noen sier sin hjertens mening.

Det betyr i seg selv ikke at det skjer ting som ikke tåler dagens lys. De som stiller opp på den ene eller andre måten skal ha ære for det. Å diskutere det, er ikke det samme som å antyde urent spill. Men nettopp diskusjon er det behov for mye mer av.

Dette finner man for den del også spor av andre steder i Lofoten - og landet for øvrig.

Svolvær ynder å kalle seg lysets by. Men det er ikke alltid søkelysets by. Det gir også grobunn for at uheldig samrøre kan oppstå.

I Vågan mener jeg det er tegn til en ukultur for å ikke snakke åpent om ting – og løfte fram utfordringer og problemer. Det er en aversjon eller frykt mot å debattere, stille opp i avisen og «stikke seg fram» i flere lag av samfunnet.

Svakheter i skole og helsetjeneste fører ikke til store reaksjoner i offentligheten. En kan undres over om det er fordi det ikke oppleves så lurt å mene noe høyt og tydelig. I verste fall forties og skjules problemer som ikke tas tak i.

Det er et demokratisk problem hvis jantelov og makt i ulike fasetter legger seg over det som bør diskuteres mer.

Jeg har opplevd flere ganger at både vanlige innbyggere og små og store bedrifter er tilbakeholdne med å stille opp i media. En skal helst ikke stikke seg så mye frem, er mitt inntrykk Med noen hederlige og verbale unntak, selvsagt - og heldigvis. Som journalist har jeg til og med blitt konfrontert på gata for å ha lagd en for stor sak om en bedrift – om offentlig tilgjengelig informasjon.

Det er ofte stille fra mange hold, uavhengig av koronapandemien – og for stille fra mange av de som sitter i en posisjon til å skape og utvikle. Hvor er alle visjonene, den livlige debatten og tankene om hva kommunen kan bli til – og bør bli til?

Flere folkevalgte kunne med fordel også vært langt hyppigere ute i det offentlige rom.

Det er også tegn til en litt krampaktig omfavnelse av «vårres karra». En fornemmelse av å ikke ville støte noen fra seg. Og helst ikke ville slippe noen andre inn helt uten videre med andre tanker, planer og tilnærminger.

Uansett hva en mener om det svært omstridte utfallet av saken på Rækøya – de som ville bevare lykkes og fikk gehør der det hadde noe å si. De mer tradisjonelle makt-strukturene kom først frem da saken i realiteten var avgjort.

Vekst og utvikling har alltid en kostnad. Suksessen til Vågan innenfor reiseliv og næringsliv spesielt er unik i Lofoten og Nord-Norge.

Folk med penger, hjerte for stedet og gjennomføringskraft har løftet Svolvær spesielt til det den er i dag. – på ingen måte en selvfølge gitt innbyggertallet Det fritar verken dem eller politikerne for kritiske spørsmål – eller gir frikort for ettertida.

Rett nok har hotellene til Thon og Ringnes skapt debatt – betegnende nok er begge initiert av folk utenfra.

For meg framstår likevel Svolvær og Vågan med en litt for distinkt fornemmelse av at en helst ikke skal «komme her og komme her» og mene for mye i tide og utide.

Som hvor veksten skal skje – om det er plass til mye mer eller om det kan bli litt for Las Vegas. At det kanskje bør handle om mer enn bare fasaden. Eller spørre hvor mange høye leilighetsbygg med velbeslåtte pensjonister og pengefolk på «hyttetur» det kan være foran den gratis utsikten til havet. Og om hvor mye turister og fritidsboliger det er plass til i Henningsvær?

Men det vet de som har penger, utvikling, nettverk og planer aller best – i mange tilfeller. Disse diskusjonene burde vært langt flere og større i mange store saker. Det er sånn et godt lokaldemokrati fungerer aller best.

Våre små lokalsamfunn går godt. Men den store utfordringen i Lofoten og Nord-Norge er likevel å få tak i folk.

Vågan tar høyde for 50 nye innbyggere neste år, flere av dem flyktninger som skal bosettes. De har meninger, ønsker og håp om et godt liv. Hvis det ikke føles bra å delta i ordskiftet, eller å kjempe fram sitt syn, synes de kanskje ikke det var så bra å bo her likevel.

Min erfaring er at Svolvær både er et litt lukka og litt kaldt samfunn. Du må kjenne noen fra før og ha en relasjon til stedet, for å få innpass og for å få venner. For å bli hørt også, frykter jeg litt noen ganger - dessverre.

Hadde jeg ikke trivdes noenlunde bra i mitt eget selskap, hadde jeg flytta for lenge siden. Ikke har jeg løpevest, en garasje full av dyre ski eller synes det er naturlig å betale for å gå på fjellet i den frie naturen eller svømme i den forurensa havn mens folk heier på.

Jeg tror Vågan trenger å bli et rausere, varmere, mer differensiert og åpnere samfunn. Et samfunn som snakker mer åpent, og bringer mer fram i dagen – og som åpner for å la flere bli hørt. Ikke minst som sier høyt og tydelig fra når noe er galt – eller urettferdig.

Hvis ikke kan det kanskje bli tøft å få mange til å ville ønske bli og bo.

Har vi i den stedlige pressen i for liten grad bidratt til å belyse og drøfte dette? Burde flere tilflyttere og nye stemmer få mer plass i avisene? Sannsynligvis, ja.

Det skal selvsagt være rom for patriotisme, stolthet og utvikling i rikt monn. Men det må også være godt med plass og rom til motstemmene - og til langt flere stemmer enn i dag.

Det er bra å bli utfordret av nye perspektiver, personer og miljøer. Da må de også føle at det er ok å melde seg på i ordskiftet.

Jeg håper flere, både gamle og nye innbyggere, gjør nettopp det.

Det er i alle fall denne tilflytterens ønske for 2022.