Gå til sidens hovedinnhold

BODØ - EN BY UTEN MAGEMÅL?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som ordfører i Bodø hadde flyentusiasten Ole H. Hjartøy store ambisjoner for byen sin og lufthavnen der, noe han fortsatt har. Det er det selvfølgelig ikke noe galt i, og ytterst på neset ved Saltfjordens utløp er de to, byen og flyplassen, mer sammenvevd enn de fleste andre steder. Når Hjartøys drøm med statlig milliardstøtte og jubelrop fra hans bysbarn nå rykker nærmere en realisering, må det likevel tåles at også kritiske røster hever seg, at f.eks. den frittalende Nordlys-redaktøren Skjalg Fjellheims innvendinger ikke bare blir oppfattet som et ledd i den evige bykampen mellom de to nordnorske metropolene. I en landsdel som sliter med nedgang i folketallet og indre sentralisering, bør ingen av byene miste magemålet.

Bodø lufthavn er en av landets viktigste og beste med sin nærhet til de reisende fra egen by, sentrale beliggenhet i regionen, rullebanelengde, innflyingsforhold og en terminalbygning som ennå holder mål. Banelegemets beskaffenhet er imidlertid utvilsomt av en slik art at det har behov for en totalrenovering. Når den jobben likevel må gjøres, vil man altså heller flytte hele stasen 900 meter for samtidig å gi plass til næringsutvikling og en helt ny bydel? Det store spørsmålet må da være om dette er samfunnsøkonomisk forsvarlig?

Planene er spennende og det er lett å la seg rive med av utsiktene til en splitter ny flyplass, både for bypatrioter og oss som er i luftfartsbransjen. I Norge har vi imidlertid i seinere år sett mange eksempler på kreativ bokføring for å fremme bestemte mål. Nærliggende er det å peke på Andøya flystasjon der en liten forlengelse av tverrvindbanen etter sigende skulle koste helt astronomiske summer, mens det er lett å mistenke en kraftig underkalkulering av kostnaden for utbygginga på Evenes, alt for å rettferdiggjøre den svært omstridte og for folk i militær-/luftfartsmiljøet fullstendig uforståelige flyttinga av basen.

Det finnes nok noen gode forutsetninger for å flytte rullebanen, slik som rikelig tilgang til masse etter tunellgraving i nærheten. Den prislappen som foreløpig er satt på prosjektet i Bodø, er det likevel all grunn til å rette en sunn skepsis mot, sett i lys av alle overskridelser man har sett i andre sammenhenger.

De frigjorte arealer har selvfølgelig verdi, både som tomter i seg selv og for en by med ønske om mer albuerom, men utbyggingen av nødvendig infrastruktur er heller ikke gratis. Hvorfor ta kostnaden med å anlegge alt dette, hus og næringsbygg når slike grunnlagsinvesteringer og plass til utvidelser finnes i rikt monn utenfor pressområdene? Idet man også trekker demografi inn i det hele, begynner regnskapet virkelig å skurre. Et sentralt element i det grandiose prosjektet er nemlig å reise en ny bydel med plass til 15.000 boenheter, 45.000 nye innbyggere, dvs. et par tusen flere enn eksisterende befolkning i selve Bodø by.

Hvor skal alle disse menneskene hentes fra? Befolkningsveksten i landet som helhet er i ferd med å flate ut, å hente et par-tre bydeler nordover fra Oslo er bare å glemme, og fødselstallene er rekordlave. I henhold til SSB sine befolkningsfremskrivinger, hovedalternativet, er prognosen for Bodø kommune at folketallet vil øke med 3.500 til 56.000 i løpet av de neste 30 år. Der har man nok ikke tatt med Bodøs luftige planer, eller er det snarere bygging av et luftslott?

En utslitt floskel, flittig brukt også i denne sammenheng, er dette med at byen skal være «motoren» for vekst og velstand i hele regionen. Det er tvert om. Her slipper man å spørre om hva som kom først, høna eller egget? Fremveksten av byer og tettsteder er et resultat av liv og virksomhet i et område som i sin tur er tjent med et sentrum for handel og service. Om slike steder ikke bare skal leve av å klippe hverandre, er velstanden betinget av fortsatt livskraftige omland.

Denne motoren det snakkes om, vil altså måtte være på en støvsuger som snarere trekker folk, virksomhet og energi ut av regionen byen er avhengig av. For å fylle alle de nye hus og næringsbygg der det før lå ei flystripe, må det nødvendigvis tømmes andre steder. En slik utvikling vil ikke bare være lite samfunnsøkonomisk, men også kraftig forrykke den befolkningsmessige balanse vi ellers strever så hardt med å bevare. Den vil true målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønster i fylket.

Ole H. Hjartøys siste par år som ordfører falt sammen med partifellen Jan Tore Sanners igangsetting av kommunereformen. Som den flinkeste i ministerens klasse ville Hjartøy da sluke alt fra Skomvær fyr til svenskegrensen, fra Ofotfjorden til Polarsirkelen. Om deres drømmekommune hadde blitt realisert, ville arealet blitt på 13.500 km2, salt sjø i form av store havstykker og dype fjorder som splitter opp et slikt rike, ikke medregnet. Dessuten ville den peke nese til Tromsø ved å bli landsdelens mest folkerike kommune. Hjartøy måtte da tåle å bli karakterisert som en ordfører uten magemål.

I glede over milliarddrysset til prosjektet uttalte listetopp for Nordland Venstre, Ida Gudding Johnsen, til VG at Bodø endelig skal bli den største byen nord for Trondheim. Er det virkelig der det ligger? Skal denne bisarre bykampen aldri ta slutt? Alle bør vi unne både Ole H. Hjartøy, byen hans og befolkningen i Nordland en ny flott flyplass, gjerne forskjøvet noen meter til sides om det er den beste løsninga for samfunnet som helhet. Det er når forutsetningene om enorm folkevekst, les; sentralisering, legges inn i miksen at det hele blir galt. Da ville det i første omgang kanskje heller vært bedre å plante en støydempende skog mellom den nye flyplassen og byen, og så hatt arealene tilgjengelig for en mer moderat utbygging som ikke var en trussel mot lokalsamfunn andre steder. Ingen er tjent med at Bodø blir en by helt uten magemål.

Kommentarer til denne saken