Dødsbudskap, en offentlig oppgave

Av
DEL

LeserbrevDet er det offentliges oppgave å gå med dødsbudskap. Staten, kommunene og Den norske kirke må ta inn over seg at prester ikke lenger er offentlige tjenestemenn, og at det ikke lenger kan forventes at befolkningen er lutherske kristne.

I forrige uke kunne Den norske kirke gledesstrålende fortelle at de var kommet til enighet med presteforeningen om en arbeidstidsavtalene for når prestene må gå med dødsbudskap. Som om det var naturlig at dette var en oppgave de skulle ha på vegne av fellesskap. Det er det ikke lenger - med tanke på at befolkningen ikke lenger kan forventes å være luthersk kristen og med tanke på at prestene ikke lenger er offentlige tjenestemenn. Så selv om prestene og Den norske kirke har blitt enige om en arbeidsavtale for dette bør storsamfunnet takke nei til dette tilbudet.

Mange steder er det slik at prestene i Den norske kirke går med dødsbudskapet til de pårørende, og det er derfor forståelig at prestene i Kirken ønsker en ordentlig og rettferdig lønnsavtale som regulerer dette. Storsamfunnet derimot bør vurdere om denne ordningen skal fortsette i det hele tatt. Derimot bør det vurderes om dette skal delegeres til offentlig helsepersonell om det skal være noen andre enn politiet som skal stå for denne oppgaven.

Det er ikke noe nytt at det å gå med dødsbudskap er en av politiets arbeidsoppgaver. Slik at det vært i lang tid . Mange steder har allikvel denne oppgaven delegert videre til prestene, som også var offentlige tjenestemenn. Det er lett å (for)bli tradisjonsblind, ikke se de endringene som må gjøres fordi tradisjoner og vaner står i veien. I dag er Den norske kirke et trossamfunn blant mange tros- og livssynssamfunn som nordmenn tilhører, og vi ser i statistikkene at den gruppen som øker mest er de som ikke er medlem i noe tros- eller livssynssamfunn. Det er ikke lenger en selvfølge at den avdøde og de pårørende er lutherske kristne og statskirkemedlemmer, og det er heller ikke lenger slik at prestene er offentlige tjenestemenn. De er ansatte i en, stor, organisasjon av og for troende.

Overskriften i Den norske kirkes pressemelding kan tyde på at Kirken selv har glemt dette. Deres egen gledesstrålende overskrift "Prester skal fortsatt gå med dødsbud ", som også NTB videreformidler , tyder på at Kirken oppfatter dette som en oppgave det er opp til dem om fortsatt skal bli håndtert av dem - det er det ikke. Kirken kan riktignok takke nei til å fortsette, men det er opp til det staten og kommunene om de i det hele tatt skal få lov til å fortsette med denne oppgaven. I et samfunn med stort tros- og livssynsmangfold er det ikke lenger en god ordning at et trossamfunn velges ut av det offentlige til å gå med triste budskap til de pårørende. Vi ser tegn til dette i dag når undersøkelser viser at bare rundt halvparten ønsker å bli gravlagt i seremonier i regi av Den norske kirke.

Dette handler ikke om å gjemme bort religion, og det handler ikke om hårsårhet. Den som kommer på døren med dødsbudskapet bør ha kjennskap til den lokale floraen av tros- og livssynssamfunn. Personen bør også ha en liste med kontaktinformasjon til den rette vedkommende i disse organisasjonene, i tilfelle dette er noe de pårørende ønsker. Det handler heller ikke om hårsårhet - dette handler om et ønske om å bli likebehandlet selv om man har et annet livssyn eller en annen religion enn den historiske majoriteten. Når staten sender en representant for et bestemt livssyn til alle, er det ikke likebehandling. Det er ikke likestilling, og det er ikke likeverdig. Det er heller ikke av betydning om presten er koselig eller et trivelig medmenneske - det er ikke grunner til å gi en offentlig oppgave til et bestemt trossamfunn.

Jeg er glad for at prester i Den norske kirke får gode arbeidsavtaler, det fortjener de, uten tvil. De har manglet det i årevis frem til nå nylig. Det kan allikevel ikke være et argument for at de skal fortsette å ha denne oppgaven. Det å gå med dødsbudskapene bør være en fellesskapsoppgave - en oppgave for det offentlige.

Christian Lomsdalen

Humanist, lektor og far

Bergen

Følg på: Facebook, Facebook, Twitter

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags