Gå til sidens hovedinnhold

Den store vekkelsen

Artikkelen er over 18 år gammel

Får vi noen gang oppleve det siste store oppgjøret med den ideologien, og det norske partiet, som på 1970-tallet hyllet noen av historiens blodigste despoter? Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap og styremedlem i Holocaustsenteret, går så konkret til verks som å argumentere for at både AKP (m-l) og Rød Valgallianse legges ned. Med sine artikler i Dagbladet har Hagtvet dratt i gang en sommerlig debatt om hva som burde forventes av frontfigurene i «den store politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land», og han krever at alle papirer knyttet til marxist-leninistenes virksomhet den gang frigis og brukes som grunnlag for et eget forskningsprogram.

De gjenværende frontfigurene, gjenværende i den forstand at de fortsatt ikke har funnet grunn til noen selvransakelse, besvarer henvendelsen slik de alltid har gjort. Massemorderne Mao og Pol Pots grusomheter i Kina og Kambodsja reduseres til et spørsmål om plassering på den samme skalaen som USAs handlinger i Vietnam, osv. Og den totalitære ideologien bak voldsdyrkelsen og forberedelsene til «væpna revolusjon» relativiseres på samme måte, i forhold til imperialismen.

De langt fleste av datidens fremtredende m-l'ere har imidlertid valgt å legge det hele bak seg, med et glemselens eller likegyldighetens slør, underveis mot ledende posisjoner i dagens samfunn. At noen få vedstår seg sitt syn på Stalin, og at de behandles på en annen måte enn de som ga eller gir sin tilslutning til Hitler, har historiske årsaker og slik må det kanskje være. La oss bare holde fast ved det som er Hagtvets hovedanliggende, nemlig å hindre at norsk ungdom igjen, begeistret og kritikkløst, flokker seg under fanene til antidemokratiske bevegelser.

For den største gåten er ikke at en liten krets med høy utdannelse ga seg hen til en totalitær ideologi, men at ungdom i tusenvis fra universiteter og høyskoler fulgte etter - brølende, med armen strakt ut i skråstilling. Et oppgjør kan vel egentlig bare skje ved at samfunnet lykkes i å begrunne demokrati og menneskerettigheter for nye generasjoner. Men da må man også gjøre bruk av det gamle m-l-slagordet om å «lære av historien».