Ventetid

Foto:

Av

Ikkje før ha vi hiva ut Jula, som vi har venta på sia første søndag i advent, før vi begynn å vent igjen her nordaførr.

DEL

LeserbrevNu venta vi på Skreien. Den flotte skapningen som vi kan takk før at vi kan bo her langs kysten, som gjør at det e lys og varme i husan og at det e aktivitet i bygden rundt omkreng. Ja vi kan tel og med takk han før at det står en flott katedral i «Bartebyen» midt i Norge!

Vi levna nu tel når han kommer, og gleda oss over fine sjyver og flott ferskfesk, lever og rogn. Ungan venta også. De har allerede funne ut ka de skal bruk inntektan fra tungskjæringa tel. Ja det e ikkje lite...Ny mobil, Pc, fotballsko, ja i det hele tatt alt det som føreldran mein at de kan begynn å spar tel sjøl. Det e læring i det. De får tidlig lær å kjenn kor mykje en hundrelapp e verdt. Hundrelappens verdi e vel førr tida et par kg torsketunga skjært av unga som begynte på skola førr ikkje så lenge sia. De får muligheta tel å lær å vær i et arbeidsmiljø. Der nån e rask å jobb og nån bruka litt lengre tid. De får lær å hjelp de som e yngre enn seg sjøl, men også nybegynnera som e eldre enn seg sjøl. Den her tida på kaia vil de alltid ha med seg videre i livet sett. Uansett kor de havna. Det e gode minna, som alltid vil vær der. At ho mamma kom med matpakke og kakao en sein kveld. At de klart å slå sin egen rekord fra året før. At månen lyst på snyen og glitra så fint når de tusla heim etter en lang dag. Og at de fikk sett ilagmed de voksne arbeideran og feskeran på kafferommet. Mang ei skrønhistorie ha blitt førtelt på kafferomman opp gjennom åran. Det har gått i generasjona, og det e vår kultur. Det e sånn det skal vær.

Mens vi venta på han, så begynn hjellan så smått å fylles. Ei rad den eine dagen, og de neste radan etterkvert.
Så slår det tel! Våkenetter, hardt arbeid og lite søvn. Båtan ligg i kø førr å lever fine fangsta. Vinsjan går førr fullt. Trucka fer som prosjektila på kaia. Raske nævva tar hånd om han på sløyelinja. Førdel ensilasjen og tar han tel spærring før han bli sendt tel hjellan som venta på å bli fylt. Det lukta slog over heile bygda. Det e spenning i lufta, og det e fokus. Fullt fokus.

Vi ber om kaldvær, og at det ikkje blir så mange minusgrader når han kjæm. Då kan alt vær bortkasta. Vi e prisgjett Vårherre at han e grei med oss værmessig, både på havet og på land. At det e forhold førr å sett både garn og line, og at det e forhold førr å dreg han på land tidsnok tel at kvaliteten e bra. Og så må det vær forhold førr å heng han. Det må ikkje vær før kaldt, men heller ikkje vær førr varmt i lufta.

Ungan pila fra skola førr å få en plass på tungskjærarlenja. Det kan bli en sein kveld før de e hjemme, med de e klar. De ha venta lenge nok nu. Rundt omkreng i heiman dekkes bordan opp med den flottaste ferskfesken du kan tenk deg. Lukta av nytrekt tosk, og en anelse eddik. Mmmmmm. Når du ser regnbuen i han, e han perfekt. Det kokes rogn og det ordnes tel med lever. Det tennes lys, og vi nyter.

Så er det plutselig over. Nesten som om det e 13. dag Jul igjen, og vi hiva jula ut. Kor i all verden. Atter en vintersesong e over. Vi e letta, men også litt overgjett førr at det e stopp. Slitne kroppa. Skreien e borte. Han kom med Golfstrømmen. Han har vært innom førr å gyte. Han e dratt igjen. Det e lyst hele døgnet. Vi venta på midnattsola og vi venta på tørrfesken. Kan man egentlig ha det bedre enn vi har det her i Lofoten førr tida.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags