Hvordan er det å være flyktning?

Foto:

Av

Denne historien handler om en gutt som heter Magnus, har flyttet fra Norge til Tyskland på grunn av krig for å ha det trygt. Det er han som forteller denne historien.

DEL

LeserbrevDa krigen begynte var jeg 15 år gammel og gikk i 10. klasse. Noen dager før krigen var jeg på skole og vi hadde engelsktime, læreren spurte om hvorfor skal vi ha engelsk på skole hvis vi ikke bruke det? Han sa: «Tenk om det blir krig i Norge - da skal du reise til et annet land for å ha det trygt å ikke oppleve mye rare ting, og i andre land som Tyskland du er nødt til å snakke engelsk siden de ikke kan norsk og du kan ikke tysk». Så sa jeg: «Det går heilt fint, jeg kan lære dem norsk». Alle i klassen lo, vi hadde det koselig og artig sammen.

Etterpå gikk jeg hjem for å spise litt mat før fotballtrening. Da jeg kom hjem, var min far kjempesur , så spurte jeg han om hva som skjer, så sa han: «Er det mulig , er det mulig , hvordan i helvete kan det skje, jeg fatter ingenting» . Da spurte jeg han: «Fortell om hva som skjer?» Plutselig gikk han på rommet sitt og låste døren. Etter en liten stund kom moren min hjem, så spurte jeg mamma om hva som skjer med pappa, så sa hun : «Jeg vet ikke, hvorfor du spør?» Etter jeg fortalte henne om det pappa gjorde og sa, gikk hun til han for å snakke med han. Jeg gikk på trening uten å si ifra til de. Da jeg kom på trening var det ingen der. Det var kjempemerkelig, jeg var der og ventet på de andre. Etter en halv time hadde fortsatt ingen kommet. Jeg tenkte at det er ingen som skal kom i dag, da er det bedre å dra hjem. Da jeg gikk ut av fotballbane jeg så fire personer som løp og de hadde våpen, de ropte etter hverandre og sa: «fort, fort, fort».


Da tenkte jeg på det som pappa har sagt, og jeg skjønte hvorfor han var sur. Krigen har begynt. Jeg måtte springe hjem. Da jeg kom hjem, pappa var de ikke der, og mamma var alene, da spurte jeg henne: «Hvor er han pappa?» hun svarte: «Han gikk til fotballbane for å hente deg». Da tenkte jeg at jeg burde prøve å gå ut å si til han at jeg har kommet hjem, men det er farlig der ute. Jeg spurte mamma hva skal hva gjør, hun svarte: «At vi må vente på han».

Mens vi vente på han så hørte vi mange skudd. Så sa mamma: «Vi kan ikke vente på han, vi må dra herfra». Da sa jeg: «nei, nei, nei han kommer tilbake snart sikkert, vi må vente».

Hun sa: «Nei, vi må dra nå, men vi kan skriv til han på et ark at vi klarte ikke å vente på siden det er kjempefarlig der ute. Og at han må komme etter oss».

Jeg sa: «Okay, men hvor skal vi dra». Hun svarte at vi må reise til en trygt sted til annet land, Sverige, Danmark eller Tyskland. Jeg spurte min mamma: «Hvordan skal vi bo der, vi kjenner jo ingen der. Pluss vi kan ikke språket og vi har ikke mye penger heller. Hun sa: «Det går bra vi klarer det». Vi kjørt med mamma sin bil mot Sverige. Mens vi kjør, så vi en butikk som var åpen, mamma parkerte bilen ved butikken for å handle mat. Hun sa til meg: «Vi må handle det som vi trenger og det som er veldig viktig». På butikken hørte vi noen som sa at det har kommet mange terrorister som er i Sverige og i grensen mellom Norge og Sverige. Jeg spurte mamma: «Mamma hva skal vi gjøre». Hun svarte: «Vi må gå over grensen». «Ulovlig?» spurte jeg. «Ja, vi må komme oss trygt bort fra krigen», svarte hun.

Vi kjørte mot Sverige, vi måtte stoppe to km før grensen, og da måtte vi gå resten av veien. Vi snakket ikke med hverandre, og vi har hatt masse tungt tanker på hvordan vi skulle komme oss til et sted som ikke fantes krig i. Vi brukte to dager, og vi hadde lite mat med oss. Da vi kom oss til Sverige, så vi folk som tok båt til Tyskland, og det var mange folk som var fra Tyskland der. Jeg ville snakke med dem for å spørre om hjelp, men jeg kunne ikke det siden jeg ikke kunne språket. Da tenkte jeg at det var dumt at jeg ikke har vært mye i engelsktime på skole. Min mamma hadde snakket med dem og spurte om hjelp, mens jeg sto ved siden av henne. Jeg skjønte ingenting av det de sa. Jeg var lei meg og sur. Da hun ble ferdig å snakke med dem, sa hun til meg: «Kjære Magnus, nå har du blitt voksen nok til å ta ansvar for deg selv. Du skal reise sammen med folk som du ikke kjenner, så du må være veldig forsiktig og du skal ta være på deg selv. Jeg må være her, jeg skal prøv å få tak i pappa din. Jeg ble lei meg og sa: «Nei, jeg vil ikke reise aleine, jeg kjenner ingen der».

Da begynte hun å snakke rolig med meg og forklarte hvorfor jeg skulle reise aleine, men jeg klarte ikke å følge med. Jeg hørte nesten ingenting av det hun sa, jeg tenkte bare på hvordan jeg skal klare dette helt alene.
Jeg ville ikke reise aleine uten mamma min, det kommer til å bli kjempevanskelig. Men jeg sa meg enig til slutt. Jeg var lei meg og sur, og jeg hadde det veldig vanskelig, men jeg viste det ikke til noen. Jeg ville vise at jeg var sterk og at jeg klarer og ta ansvar for meg selv. Da jeg tok båten så jeg på min mor og smilte. Jeg sa: «Ha det bra, mamma, håper jeg får se deg snart igjen». Hun smilte tilbake og båten dro. Jeg sov hele veien siden jeg var veldig sliten og trøtt etter all gåingen.


Etter noen timer blir jeg vekket av en mann som sa: Nnå er vi i Tyskland, du må fjerne deg herfra før vi drar tilbake til Sverige». Jeg måtte løpe av båten for å ikke bli slått av en gammel mann som ikke var snill med folk.
Nå er jeg i Tyskland og er trygg, men hva skal jeg gjøre, og hvor skal jeg dra? Jeg gikk rundt omkring, jeg så noen mennesker som jeg ville spørre om hjelp, men jeg kunne ikke tysk og heller ikke engelsk.
Etter noen timer hørte jeg en fyr som snakket norsk med noen på mobilen. Jeg sprang bort til han og sa: «Hallo! kan du være så snill å hjelpe meg, fordi jeg kjenner ingen her, og jeg må ta kontakt med mamma min fordi hun er sikkert veldig bekymret?» Det var helt i orden, selvfølgelig kan du låne mobilen min for å ringe din mamma sa han.


Jeg var veldig glad fordi jeg fant noen som kunne snakke norsk, og jeg fikk låne mobilen hans. Jeg har prøvd å ring til mamma, men jeg fikk ikke tak i henne. Jeg ga han tilbake mobilen, og da spurte han om jeg har erfaring med biler? Jeg svarte, nei hvordan det? Så sa han at han jobber som bilmekaniker og han trenger noen som vil jobbe hos han og gjerne en som snakker norsk. Du kan det om du vil, sa han, du får bra betalt og da kan du eie et hus og samtidig kan du spare penger. Vil du det? spurte han. Det ville jeg veldig gjerne, jeg takket ja til tilbudet. Jeg sa at han er veldig snill, jeg vil gjerne jobbe og skaffe meg penger for å hjelpe familien min i Norge.
Jeg har når jobbet ganske lenge der og jeg har prøvd å ringe mamma nesten hver dag, men hun tar ikke telefon.

Det er vanskelig jobb, og det er vanskelig å bo her, men jeg får det til. Og jeg har faktisk gjort en bra ting, jeg har lært meg litt tysk for å kunne snakke med folk: Krigen har vart i to år, og nå er den ferdig. Jeg har spart ganske mye penger, nå skal jeg bestill billetter hjem, og snart skal jeg møte familien min. Jeg klarer ikke å vente, jeg gleder meg så mye. Jeg dro til flyplassen. Flyet går snart. Jeg gleder meg til å møte dem. I Oslo tok jeg buss hjem.

Da jeg var utenfor huset mitt og gledet meg veldig til å se alle igjen, så jeg at døren var åpen. Det var merkelig, jeg gikk inn i huset å ropte etter mamma og pappa, men det var ingen som der. Jeg ville gråte, men jeg tenkte at de ville komme tilbake snart, kanskje de har flyttet til et annet sted. Men nå som er krigen ferdig så kan de komme tilbake. Jeg må bare gå på skole og prøv å finne meg jobb. To dager senere snakket jeg med en som jobbe som bilmekaniker, og jeg fortalte han at jeg jobbet som bilmekaniker i Tyskland, og at jeg har erfaring med biler. Da fikk jeg jobbe hos han, jeg fikk bra betalt.


Nå har det gått tre år og foreldre mine har fortsatt ikke kommet tilbake. Jeg sa til meg selv at det går fint, du klare å vente. Du klarer å vente her resten av livet, du må ikke flytte herfra igjen, her har du vokst opp og har alle vennene dine. Her skal du møte din familie og venner igjen, du er sterk og du klarer det. Min far har lært meg noe: Han sa at jeg aldri skal gi opp. Det lover jeg min far at jeg aldri skal gjøre. Jeg gir aldri opp, han var den eneste som støtte meg og han gjorde alt for at jeg skulle ha det fint og godt i livet mitt. Nå har jeg ikke han lengre, jeg må vente på han, jeg må fortelle han om alt jeg har gjort, han kommer sikkert til å bli glad. Håper de kommer snart hjem, jeg skal aldri gi opp.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags