Den kalde eller den varme døden - et nasjonalt anliggende

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Leserbrev- Wow! utbryter UDIs representant, og kikker ut av vinduet i asylmottakets møterom, opp mot de steile lofotfjellene. - For en flott utsikt!

- Unnskyld? sier mannen på andre siden av bordet. Asylsøkeren. Den lengeværende etiopieren. La oss kalle han Samson. Samson Kassaye. For det er det han heter. 

- Kan du gjenta det du sa? spør Samson. Høflig. Sindig. Alltid sindig.

UDIs representant gjentar. 

Samson svarer: - For deg er dette en nydelig utsikt. Men for meg er ikke dette natur; for meg er det noe som blokkerer meg fra resten av verden. Jeg kommer ikke videre, jeg kan ikke reise hvor jeg vil, jeg får ikke tillatelse til å jobbe for å forsørge meg selv, jeg lever for 1760 kroner i måneden. Jeg sulter. Dette er et Robben Island, som hindrer min frihet. Det er en fornærmelse å snakke til en sultende mann om utsikten.

Samson Kassaye roser der det fortjenes, og kritiserer tilsvarende, ved nødvendighet. «Det er min rett som menneske». At det snakkes om den spektakulære utsikten når hans liv som flyktning uten mulighet for retur skal diskuteres, vil han ha seg frabedt.

- Beklager, sier UDIs representant.

Da Samson Kassaye forlot Etiopia for 14 år siden, hadde han en jobb, et nettverk, venner, familie og et sosialt liv. Tilværelsen ble imidlertid for farlig, for Samson var en aktiv kritiker av regjeringen. Forventningen om beskyttelse førte han til Norge som flyktning. Den beskyttelsen har uteblitt. Det endelige avslaget om opphold kom i 2004. Mesteparten av tiden etterpå har han tilbragt i Svolvær. Han er et selvstendig og fredelig menneske, uten tilknytning til noen politisk organisasjon. Han har i alle år selv kjempet sin sak i Norge, uten advokat.

Samson har mye pent å si om Svolværs befolkning, ikke minst etter at han de siste månedene har blitt kjent med stadig flere, som har gitt støtte til han og de andre lengeværende asylsøkerne fra Etiopia. Selv har jeg kjent han i under ett år. Om han kan si aldri mye godt om folk som bor her, har han ikke valgt bostedet selv. Som lengeværende asylsøker med endelig avslag, har han ingen valgfrihet i så måte. Det er Samson mer enn klar over. På et tidspunkt, for noen år siden, fikk Samson og andre i samme situasjon anledning til å jobbe, ved at de fikk tilgang på skattekort. Samson reiste til Oslo, og fikk der en kjærest som hadde ett barn fra tidligere. Både han og hun jobbet, og de klarte seg fint i sin lille familie.

Les også: Samson protesterer mot UDI og flytter inn i lavvo: – Blir her til jeg får en garanti

Men det var inntil ordningen med skattekort for denne gruppen opphørte i 2011. Dessverre var tidspunktet sammenfallende med at samboeren var utsatt for en stygg arbeidsulykke. Samson tryglet UDI om å få beholde skattekortet for å kunne forsørge hun som var skadet og hennes barn. Han hadde ikke lenger økonomi å legge inn i familien. Da han gikk til UDIs kontor i Oslo for å få vite hva han nå skulle gjøre, uten skattekort, sendte UDI han tilbake til Svolvær mottak. Det var dit han måtte dra, for å beholde retten til de få kronene til livsopphold for seg selv. Samson hadde ikke annet valg. Når han ikke kunne bo ved et mottak nær familien, ble han tvunget til å bryte opp forholdet og forlate en samboer og et barn han brydde seg om. Det smerter han fremdeles å snakke om det.

Samson har ikke frihet til å velge bosted. Men enerom på mottaket er noe han har ønsket seg og også har etterspurt. Han kan fortelle at alle de andre beboerne, så nær som han og hans romkamerat, har enerom. En midlertidig ordning for de andre beboerne, heter det. Den midlertidige ordningen har vart i flere år. Til tross for tomme rom på mottaket, får han ikke innpass. Samson skriver en blogg som kritiserer forholdene i Etiopia. Bloggen har nær 98 000 følgere. Når han ikke sitter på biblioteket, skriver han i sitt soverom på mottaket; med bena trukket opp og med laptop`en mot lårene. Ryggen og nakken verker. Samson har ikke plass til så mye som et bord i rommet der han lever sitt liv. Gullstolen Sylvia Listhaug snakker om, har han aldri fått øye på under sitt fjorten år lange opphold, noe han har beskrevet i blogginnlegget «Norway Will Never Be A Gold Chair to Asylum Seekers!».

Støttegruppen for de lengeværende asylsøkerne, opprettet i vinter, bestående av folk fra lokalsamfunnet, har vært nettopp det: til stor støtte. Det var også et positivt signal, som gledet de det gjaldt, da kommunestyret i mars vedtok, etter forslag fra Venstre, at man ville utrede muligheten for et pilotprosjekt der man ønsket å gi denne marginaliserte gruppen arbeidstillatelse.

For halvannen uke siden ble Samson og de andre lengeværende etiopierne i Svolvær innkalt til et informasjonsmøte med UDI. De ble der orientert om at de skulle spres og flyttes til andre mottak i landet, dersom de ikke tok imot tilbudet om returavtale. For Samson Kassaye er det uaktuelt å returnere uten at UDI garanterer for hans liv. Nettopp dette tok han opp i informasjonsmøtet, fordi: For snart ett år siden sendte han et brev til UDI med budskapet «Garanter for mitt liv, at jeg er trygg i Etiopia, og jeg reiser tilbake i dag.» Brevet ble sendt i kopi til Amnesty International Norge, UDI Narvik, Human Rights Watch og FNs høykommissær for flyktninger. Han fikk aldri svar fra UDI. I informasjonsmøtet nevnt ovenfor, kunne representanten fra UDI Oslo, fortelle at hun ikke kjente til et slikt brev. Men hun lovte å undersøke det, og gi Samson et skriftlig svar på brevet. Dette ble sagt i nevnte møte fredag 12. mai. 

Støttegruppen var invitert til et informasjonsmøte bare for dem, denne dagen, med samme beskjed: takker ikke asylsøkerne ja til returavtalen, blir de sendt til ulike mottak rundt i landet. Støttegruppen etterlyste begrunnelse, men UDI hadde ingen begrunnelse å by på. Ordfører Eivind Holst (H) reagerte umiddelbart, og skrev få dager senere til UDI, og kommenterer flyttebeskjeden slik: «Dette uten at der i møtet kunne fremlegges noen begrunnelse eller hjemmel for hvorfor dette tiltaket skal iverksettes av UDI. Med bakgrunn i dette ber jeg om å få bli orientert skriftlig om årsaken til at flyttingen iverksettes og hvilken begrunnelse som UDI måtte ha for å iverksette denne flyttingen.»

Nå skjer ting i rask rekkefølge.

15. mai: Vågan kommunes søknad vedrørende pilotprosjektet, er blitt avslått. «Det er ikke ønskelig å «belønne» personer som ikke samarbeider om retur med en arbeidstillatelse», er ord departementet bruker i sitt svar til kommunen.

16. mai: Mens Samson venter på respons på sitt brev til UDI for ett år siden, slik han er lovet i informasjonsmøtet for noen dager siden, mottar han 16. mai brev fra UDI Narvik, stemplet samme dag som informasjonsmøtet med UDI fant sted, 12. mai. Brevet kan synes å ferdig formulert. UDI Narvik gir her beskjed om at han skal flyttes fra det miljøet han kjenner og de vennene han har fått i Vågan. Han skal 333 km lenger nord, til Finnsnes og Heimly mottak, som har langt flere beboere enn ved mottaket han bor på nå. Han kjenner ikke et menneske på det nye stedet.  UDI gir en slags begrunnelse: «Særlig der det er mange fra samme land, ser vi at miljøet påvirkes negativt.»

Avgjørelsen er et enkeltvedtak uten mulighet til å klage. Det vil si; eneste ankemulighet er kongen eller FNs høykommissær for flyktninger.

Samson spør: - Hva betyr det at miljøet påvirkes negativt? Er det negativ påvirkning å få venner? Er det forbudt å snakke og skrive om sin situasjon i aviser og på sosiale medier? Hva mener UDI med en slik formulering? Er det negativ påvirkning å stille som tolk på et tegnspråkkurs for en døv, lengeværende asylsøker i kommunen, som har vært totalt isolert i nesten 9 år?

Samson Kassaye kan formulere seg. Som tradisjonen tilsier, når man er samlet flere etiopiere, så velger man en talsperson. Samson har vært de lengeværende asylsøkernes stemme utad. Konklusjonen som i disse dager trekkes av de mange støttespillerne i Vågan, fra ulikt politisk ståsted: Det som nå skjer fra UDIs side, er en straff rettet mot Samson Kassaye som talsperson. Verken etiopierne selv eller deres støttespillere har den minste tiltro til UDIs presisering i brevet til Samson: «Flyttingen er ikke noen straffereaksjon.»

- Livet mitt, sier Samson og holder handa opp for å illustrere. - Livet mitt er som en kniv, der den ene eggen er kald og den andre varm. Den kalde siden er Norge. Her dør jeg sakte, sakte, sier han og sikter til timene ved kjøkkenbordet, med Svolværgeita og fjellene bak, som et stengsel. Men han mener det også bokstavelig. Han dør sakte; 1780 kroner i måneden til livsopphold og andre nødvendigheter er det som lengeværende med endelig avslag har til rådighet. En sum som har ført til at Samson og andre lengeværende har lagt seg til en rutine å sove over frokost- og lunsj, samt legge seg relativt tidlig. Sulten merkes ikke så godt når man sover.

- Den varme siden er Etiopia, fortsetter Samson. - Der dør jeg fort. Jeg ville foretrekke å dø fort, i stedet for i Norge, minutt for minutt. Nå er det dette jeg venter på: at UDI garanterer for min sikkerhet. At saken skal løses politisk.

Tirsdag 23. mai flytter Samson Kassaye ut av Svolvær mottak. Men han reiser ikke de 333 km dit han er beordret.

- Det er overhodet ikke akseptabelt å straffe meg på denne måten. Det er ikke til å tro at jeg blir straffet av de jeg stolte på skulle gi meg beskyttelse, sier Samson. Han har full støtte hos de andre lengeværende asylsøkerne fra Etiopia, som bor ved mottaket under steile lofotfjell. De kan selv vente en lignende beskjed i tiden som kommer.

Vågan kommune har fått sin første hjemløse flyktning. Han tilbringer natten i et telt i parken bak rådhuset. Han har mistet retten til bosted. Han har mistet sine 1780 kroner i måneden til livsopphold. Han har ingenting tilbake.

Ingenting. Absolutt ingenting.

Men WOW, for en utsikt!

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags