Ikke rør abortloven?

Av

For ikke så mange tiår siden, før kvinner fikk selvbestemmelsesrett i abortspørsmål i Norge, reiste mange norske gravide til Polen for å få utført lovlige og medisinsk forsvarlige aborter. Nå er situasjonen omsnudd.

DEL

LeserbrevI Polen kjemper folk mot en svært restriktiv, kvinnefiendtlig abortpolitikk. Livmora som viser fingeren er blant aksjonistenes symboler. Her på berget har vi hatt selvbestemmelsesrett i 40 år, men vi låner polakkenes livmor-symbol når parolen igjen er «Ikke rør abortloven!»


Lovgivning knytta til abort vekker debatt, slik har det alltid vært. Det var en lang, seig kamp som førte fram til gjeldende abortlov i Norge, og også i Norge er aborttilgang stadig et kontroversielt tema for mange. Det er et sunnhetstegn. Abortdebatten – hvordan vi enn snur og vender på det og enten vi bygger vår overbevisning på det juridiske, på det etiske med grunnlag i religion eller livssyn eller det reint medisinske – er en diskusjon om liv og død og om å veie den ene og den andres rettigheter opp mot hverandre. Det angår vårt mest private og vekker sterke og ofte såre følelser.


Nå er debatten aktualisert fordi statsminister Solberg, som del av forhandlinger med KrF om regjeringsdeltakelse, har åpna for diskusjon av abortlovens paragraf 2c. I løpet av siste uker har flere titalls aksjoner vært arrangert under hovedparolen «Ikke rør abortloven!» Mange av mine partikolleger har deltatt i demonstrasjoner, og Venstre har vært tydelig på vårt ståsted: den selvbestemmelsesretten kvinner i Norge har i dag skal ikke begrenses.


Sjøl har jeg gått i 8. marstog under parolen «Ikke rør abortloven!» i tider da to prester utstyrt med bloddryppende babydukker aksjonerte mot gjeldende abortlov. Da biskopen i Sør-Hålogaland for ti år siden etterlyste et tydelig nei-standpunkt fra kirka, tok jeg til motmæle mot innskrenking av kvinners selvbestemmelsesrett og etterlyste økt innsats for å forebygge abort. Dét er en helt annen debatt, men det er virkelig en debatt vi bør ta og som jeg gjerne kommer tilbake til. Jeg tok opp saken i kommunestyret da fastlegers reservasjonsrett mot å henvise abortsøkende var tema for noen få år siden. I det siste har jeg fulgt «Ikke rør abortloven!»-aksjonene fra sidelinja.


Mange har med slagordprega retorikk påstått at vi er på vei tilbake til «kloke koner», strikkepinneaborter og et middelaldersk syn på kvinner og vår rett til å bestemme over egen kropp og fatte beslutninger for eget liv. De argeste agitatorene har brukt hovedrollefiguren fra boka og TV-serien The Handmaid’s Tale, fødemaskinene kledd i røde kapper og hvite kyser, for å illustrere hvor truende situasjonen er. Dette er, mildt sagt, overdrivelser.


Jeg kan ikke gå i tog under parolen «Ikke rør abortloven!» og med den polske Fuck you-livmora som symbol når temaet ikke faktisk er innskrenking av kvinners selvbestemmelsesrett i abortspørsmål fram til utgangen av 12. uke. Abortlovens paragraf 2c handler om fosterreduksjon og abort på grunnlag av alvorlig sykdom etter 12. uke. Vi snakker om en liten andel av de abortene som utføres årlig. Både fosterreduksjon og begrepet «alvorlig sykdom» er problematisk for mange – og dét er også sunnhetstegn. Abort for å redusere antall foster som skal bæres fram til fødsel, medfører økt risiko for det/de foster kvinna beholder. For noen er fosterreduserende abort et like stort etisk dilemma som abort overhodet er det. Begrepet «alvorlig sykdom» bør vi definitivt koste på oss å debattere seriøst. Det er 40 år siden gjeldende abortlov ble vedtatt. Både måten vi omtaler personer med funksjonsnedsettelser på, fosterdiagnostikken og hvilken hjelp helsevesenet kan tilby, er drastisk endra på disse tiårene. Det er både et etisk og et juridisk dilemma at antatt friske fostre har høyere rettsvern fra 12. uke enn antatt alvorlige syke fostre eller fostre med nedsatt funksjonsevne.


Jeg mener det var uheldig at Erna Solberg gikk ut med tydelig forhandlingsvilje om abortloven før reelle forhandlinger mellom KrF og regjeringa var i gang. Det har ført til mye støy. På den andre sida er den støyen kanskje bare bra? Alt engasjementet viser høy oppslutning rundt gjeldende abortlovgivning, og signalene fra et bredt politisk flertall illustrerer at vi har liten grunn til å bekymre oss for at Stortinget vil komme til å vedta ei innskrenking av kvinners selvbestemmelsesrett. Mange har ropt høyt fra skyttergravene, men det er også en del som har brukt anledninga til å peke på at dette dønn alvorlige temaet krever senka skuldre, innestemme og saklighet, saklighet, saklighet.


Sjøl heller jeg mot at abortloven godt kan røres. Jeg mener nemndsystemet bør erstattes av selvbestemmelse etter solid rådgivning fram til 18. uke. Jeg ønsker også at tilbud om nipt-test og tidlig ultralyd blir tilgjengelig for alle gravide slik at alle, uansett hvor gammel den gravide er, hvor i landet hun bor og hva slags økonomi hun har, får mulighet til å bestemme seg for en eventuell abort så tidlig som mulig.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags