Ernst Horn om å ha parkinsons sykdom: - Etter 14 dager føltes det som sykdommen var borte

Av

Jeg ønsker å gi en beskrivelse av min sykdom, og hvordan det er å leve med den.

DEL

LeserbrevFor ca. fem år siden merket jeg at kroppen ikke var som den har vært. Jeg gikk da til min fastlege og fortalte hvordan jeg følte det. Han sa da at det kunne være noe som gikk over, men for sikkerhet skyld sendte han meg til røntgen på Lofoten Sykehus. Det kom raskt svar at de fant ingenting på bildene. Heller ikke blodprøvene viste noen feil. Etter en tid ba jeg fastlegen om å få komme til Nordlandssykehuset i Bodø. Ca. tre måneder senere ble jeg innlagt på nevrologisk avdeling i Bodø. Da jeg hadde vært der i tre dager, sa overlege Olav Henriksen at i dag skal du være med på mitt kontor, for jeg vet hva som feiler deg.

Men før Henriksen sa noe, ba jeg om at han måtte lese et brev som jeg hadde skrevet om min tilstand det siste året. Han leste brevet og sa at jeg hadde kommet fram til den rette diagnose, nemlig Parkinssons sykdom.

Jeg ble ikke overrasket over at jeg hadde fått denne sykdommen, så det ble ikke noen stor nedtur for meg. Jeg var forberedt på det. Henriksen sa at jeg har vært heldig som fikk denne lidelsen i en gunstig alder og såledels kom fort til behandling. Jeg hadde hell med medisineringa fra starten av, og etter 14 dager føltes det som sykdommen var borte. Jeg fortsatte i arbeidet på vår familiebedrift (Horns Slakteri) hvor jeg taklet mitt arbeid nesten som før. Jeg gikk også på et treskjærerkurs hvor jeg lærte om kardeskur. Hadde ikke noen form for skjelving, noe som bevises av den klokken som jeg fikk ferdig til jul.

Jeg har vært ivrig med å holde meg i god fysisk form ved å gå turer så ofte som mulig. I tillegg har jeg gått to ganger i uka til fysikalsk behandling. Jeg går også to ganger i måneden til akupunkturbehandling. Etter som jeg nå er pensjonist har jeg vært ca. 1-2 timer på jobb om morgenen slik at jeg har fått en god start på dagen. Jeg har også brukt dagen til å besøke syke og de som sitter i ensomhet, og det kan jeg si gir mye både til den jeg besøker og ikke minst til meg selv.

Jeg har en god og omsorgsfull kone som støtter opp og er med på turer som jeg synes er meget trivelig. Særlig er turer med hurtigruten populære. Vi har 14 barnebarn som jeg tar med meg og kjører på hytta som ligger nært hjemmet. Vi koser oss i lag, og det er mye som vi besteforeldre kan så i et barnehjerte, særlig når vi har dem for oss selv.

Jeg er med i den lokale Parkinsonsforeningen, Lofoten og Vesterålen, hvor jeg er kasserer og medlem i styret. Jeg synes at livet gir mye med en stor familiekrets hvor jeg ofte stikker innom nå når jeg har god tid. Dersom jeg fortsatt får være tilnærmet slik som jeg er nå, har jeg mye å takke for. Jeg går fast til kontroll i Bodø, og jeg har hatt samme lege i alle år.

Jeg vil til slutt ønske alle parkinsonsrammede et godt nyttår og fortsatt håpe på at lyset forblir i tunnelen.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags