Hverdagsrasismen – en selvoppfyllende profeti?

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Hverdagsrasismen – en selvoppfyllende profeti?

De fleste av oss er stolte å tilhøre en kultur som aktivt fremmer menneskerettigheter.
Samfunnet vårt består av små subkulturer som aktivt fremmer ulike områder av våre medfødte rettigheter som menneske.
Kvinnesakskamp, #metoo, ytringsfrihet, religionsfrihet, det individuelle menneskets frihet, friheten til å være – og elske, listen er lang.
Alle disse kampene er en del av et puslespill, og når brikkene er satt sammen, er det grunnpilaren for den kulturen de fleste av oss er stolte av.
Vi elsker det. Vi elsker å være en del av et samfunn som er åpent, inkluderende og som omfavner hvert enkelt menneske.
Og vi er skikkelig gode på det, vi har all grunn til å være stolt av å tilhøre en nasjon som stadig er i endring for å bedre individets rett.

Nå er tiden kommet for å snakke litt om oss, som en enhet.
Jobbe for å skape et samfunn uten oss og dem.
Nå er tiden kommet for at vi alle blir til ett oss, og at vi også blir skikkelig gode på det.
Det er på tide at vi jobber litt med egen hverdagsrasismen.
At hver enkelt av oss, også blir skikkelig gode på å ikke skape avstand med oss og dem.

De fleste av oss har ikke rasistiske fordommer, men:
Vi antar at alle som ikke er oss, er muslimer.
Vi antar at alle muslimer er kriminelle.
Vi antar at alle som er mørkere enn oss stjeler jobber, voldtar, bruker narkotika, og skal ta fra oss vår norske identitet.

De fleste av oss har ikke rasistiske fordommer, men:
Vi kaller ikke inn til intervju,
Vi legger søknaden nederst i bunken,
Vi antar at språket er utfordrende,
Vi antar at religionen vil ødelegge arbeidsmiljøet.

De fleste av oss er ikke rasister, men:
Vi følger ekstra godt med deminne på butikken,
Vi lager ekstra avstand når vimøter dem på gaten,
Vi føler frykt når viser dem i en gruppe.

«De fleste av oss er ikke rasister, men!»

Vi bidrar til å gjøre en allerede vanskelig situasjon, uutholdelig for mennesket.
Gjennom å ikke inkludere mennesker i vårt samfunnsliv gjør vi det umulig for mennesket å utfolde seg.

Våre fordommer, vår hverdagsrasisme, bidrar til at inngangsporten til vårt lokalsamfunn kun låses opp av spesielle mennesker;
De spesielle menneskene som tolerere å bli kalt for raseforræder, på en trapp, utenfor en pub i Leknes sentrum.

De spesielle menneskene som «tar en sjanse» og kaller inn til intervju, på tross av at etternavnet ikke er Hansen, Jensen eller Halvorsen.

La oss reflektere, bare et lite øyeblikk, på hva konsekvensene av at vi systematisk holder demutenfor. Når vi holder utenfor for, ikke inkluderer, inviterer eller ringer tilbake. Når vi ikke våger å bli kjent med mennesket som er fengslet i våre fordommer.

Rosenthal og Jacobsen gjennomførte en undersøkelse i 1968, som viste at en lærer gjennom sine bevisste og ubevisste forventninger til hver enkelt elev, bidro til at forventningene ble oppfylt. Selvoppfyllende profeti.
Dette kan vi overføre til hver enkelt individs hverdagsrasisme.

Når vi ikke kaller inn til intervju, skaper vi sosiale forskjeller og fattigdom.
Når vi ikke integrerer og inkluderer, skaper vi kriminalitet.
Når vi ikke snakker skaper vi språklige barrierer.
Når vi ikke inviterer bidrar vi til å skape større andel psykisk uhelse.

Den avstanden vi skaper mellom «oss» og «dem», blir en selvoppfyllende profeti. En profeti som gjør det vanskelig for «de» og finne mening i eget liv.
Så la oss snakke litt om hverdagsrasisme.

Amnesty International – Lofoten, inviterer hver enkelt av dere til å bli med på tidenes beste dugnad:

La oss jobbe sammen, for å skape et fellesskap som er inkluderende for alle.
Og at hver enkelt Vestvågøyværing jobber mot at «jeg» blir «oss».

Amnesty Lofoten
Joshua Wako og Charlotte Cihone Hagen.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken