Hvor bør fokuset være?

Sommer på hell

Sommer på hell Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Mens vi sitter midt i det som for andre nordmenn fremstår som en naturperle og krangler om småpenger, går resten av verden sin skjeve gang. I siste kommunestyremøte i Vestvågøy før sommerferien barket partiene sammen i en røre av frustrasjon, ulik oppfatning om de økonomiske realitetene i kommunen og dyp usikkerhet om hva den økonomiske miseren skyldes og hva som kreves for å rette opp skuta. Møtet ble nesten en ut-av-kroppen-opplevelse utover dagen.

Utenfor vår lokale virkelighet derimot står historiske og vannvittige begivenheter i kø. I stedet for å vende blikket enda lenger innover i en slags selvmedlidende retning, burde kanskje tiden påkalle et forsøk på å synkronisere med verden utenfor kommunegrensene. Problemet er at vi ikke lytter til hverandre lenger. Ingen forestiller seg lenger at det kan komme noe nytt og oppfriskende fra de andre partiene. Valgforskere bekrefter denne fragmenterende tendensen hvor kanskje sosiale medier, der det kontinuerlig skapes nye ekkokamre, får ta sin del av skylden.

Bedre da å la våre eksperter komme til orde. Hva mener de, våre mest betrodde akademikere om det som blir omtalt som globale kriser uten historisk presedens: Natur og klimakrisen, coronakrisen og det som kan være en underliggende global gjelds og finanskrise under oppseiling? Her skal jeg kun ta for meg fire av dem. Professor i biologi Dag O. Hessen, professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen, professor i filosofi Arne Johan Vetlesen, og til slutt professor i økonomi Ove D. Jakobsen.

I en bok som akkurat har kommet i handelen, «Verden på vippepunktet», lar professor Dag O. Hessen ikke det være noen tvil om hvor kritisk det egentlig står til. Det best tenkelig scenario er at vi klarer å mobilisere alt av krefter og politisk vilje, endre økonomisk system, raskt utvikle ny teknologi på viktige områder, senke forbruket, reise mindre og endre kostholdet. Da vil den globale endringen av gjennomsnittstemperaturen stoppe på et eller annet sted mellom 1,5 og 2 grader. Dette vet vi og det er ille nok.

Hessen skiller videre mellom det vi vet og det som er usikkert. Og det er nå det begynner å bli dystert og egentlig her budskapet i boka til Hessen ligger. Han peker på en rekke mulige vippepunkter, selvforsterkende tilbakekoblingsmekanismer, der en tendens blir forsterket i en form for langsom kollaps. Det gjelder både klimaet og økosystemene. Poenget til Hessen er at disse vippepunktene ikke er tatt med i regnestykket, siden de er usikre, men at ingen likevel er i tvil om at de eksisterer. At isen over Grønnland, isen både i Arktis og Antarktis, tundraen i Sibir og isbreer generelt smelter i høy hastighet er det ingen tvil om. Spørsmålet er hva det igjen betyr for den videre oppvarmingen, siden den klimatiske effekten refleksjonen fra isen har forsvinner og metan fra permafrosten slippes ut. Et annet eksempel er regnskogen i Amazonas. Man regner det for sannsynlig at det ligger et vippepunkt for Amazonas et eller annet sted mellom 20 og 30 prosent reduksjon, siden dens størrelse innebærer at den selv skaper et særegent klima. Reduseres skogen over denne grensen, ødelegges disse viktige forutsetningene, og den vil raskt endre karakter. Allerede er skogen redusert med ca 17 %. For alle arter og økosystemer finnes tilsvarende vippepunkter, der helt spesielle eksistensbetingelser vi ikke kjenner blir brutt, og resten kollapser av seg selv. Totalt sett er det mulig å tenke seg at alle disse systemene er kjedet i hverandre og at kollaps et sted kan føre til en dominoeffekt. Hessen poengterer nok en gang at det ikke er mulig å hevde noe sikkert, på samme måte som det er umulig å vite når et snøskred løsner eller akkurat når børsen krakker. Den eneste fornuftige tilnærmingen er en føre-var-holdning.

Hessen legger ikke skjul på at det er reduksjonen av naturen han er mest bekymret for, og det sier ikke lite, siden beskrivelsen av retningen klimaet tar er ekstremt alvorlig. Han viser til de seneste rapporter som peker på at naturen på global basis i løpet av kort tid har blitt voldsomt redusert og fragmentert i et tempo og med en tendens som burde få alle alarmklokker til å ringe. Og tilbake til hovedpoenget, siden det ikke er snakk om kake, og vi kan si at vi i hvert fall har en tredjedel igjen, vet vi ikke hvilke vippepunkter som allerede er krysset og hvilke konsekvenser det får på det som er igjen.

Legges nå til at det ikke er best scenario som realiseres, siden folks respons på problemene synes å gå i motsatt retning av det som er fornuftig, ser det svært mørkt ut. Valgene i for eksempel både USA og Brasil viser at folk tenker kortsiktig, konservativt og nasjonalistisk når det røyner på. Både Bolsonaro og Trump har vunnet på å love deregulering av lovverk som beskytter miljø og natur, for å få fortgang på økonomien.

I 2008 ga professor Thomas Hylland Eriksen ut boken «Storulvsyndromet», der han beskriver hvordan den norske kulturen og samfunnet har nådd et materielt metningspunkt. Ytterligere konsum fører til, ikke mer, men mindre lykke. 22. mars i år skrev han en kronikk på NRK der han argumenter for at coronakrisen, tross all elendighet, kan lede til noe positivt. Men kun hvis vi tar enkelte bestemte beslutninger. Med det mener han en nedskalert økonomi der andre verdier enn arbeid og konsum får fokus. Han ser for seg at coronakrisen åpenbarer svakhetene ved den globale, konkurransebaserte og hensynsløse økonomien i såpass grad at vi kan få øynene opp for den sjeldne muligheten den faktisk er, til å gjøre en u-sving og skape noe nytt.

Professor i filosofi ved universitetet i Oslo, Arne Johan Vetlesen, tidligere en kjent størrelse innenfor etikk, med forskning og undervisning innenfor problemstillinger knyttet til ondskap, psykisk helse, smerte og empati, har den siste tiden i større og større grad viet oppmerksomhet mot ødeleggelsen av naturen og økosystemene. Han har blitt et sentralt referansepunkt for kritikk av et kapitalistisk system som ikke lenger kjenner noen grenser. I 2015 ga han ut «Hva skal vi svare våre barn?» sammen med sosiolog Rasmus Willig og i den boka møter vi en sjeldent opprørt filosofiprofessor, som ellers er kjent for dyp og balansert sinnsro. Det fenomenet som forsøkes besvart, er det paradoksale faktum at mer og sikrere informasjon om forholdet mellom vårt samfunn og økonomiske system og ødeleggelsen av naturen, ikke leder til handling og endringsvilje, tvert i mot, det ser ut til å føre til fornektelser og skuldertrekk i et enda større omfang enn før.

Vetlesen og Willig beskriver vårt samfunn i dag, utover de mange åpenbart positive sidene, som samtidig bestående av en rekke fellelignende forhold, bordet-fanger-mekanismer, som gjør oss passive og konservative og til slutt nærmest immobile og paralyserte opp mot utfordringene.

Langt på vei i samme retning som Vetlesen, argumenterer professor i økonomi Ove Jakobsen i flere bøker og artikler for nødvendigheten av en gjennomgripende endring av måten økonomien og samfunnet er organisert på. Samtidig med en overgang til sirkulær økonomi vektlegger han viktigheten av å endre mentalitet, forholdet til oss selv, naturen, vår tenkning og forholdet til andre for å skape forutsetninger for økt livskvalitet. Han fremhever kreativitet, livsglede, nærvær og sosialt samhold som essensielt for å skape levende og bærekraftige lokalsamfunn.

I slike urolige tider er det viktig å områ seg i en betryggende retning og ikke helle mer bensin på bålet. Å kutte radikalt i det lokale budsjettet, ved å kutte stillinger i et desperat forsøk på å spare noen millioner, skaper mer uro og usikkerhet i en tid vi trenger det motsatte. Å kutte i bemanningen for å spare penger har ofte utilsiktede konsekvenser og kostnader som ikke legges til grunn. Som økt misnøye, lavere produktivitet og sykefravær og nye utgifter til eventuelle konsulenter. Det er ikke sikkert det engang går i pluss. Bedre å gå varsomt fram, heller kutte i innkjøp og forbruk og bruke lengre tid på å rette opp de økonomiske misforholdene.

Miljøbevegelsen blir ofte sett på som en mager gjeng drømmende individer uten bakkekontakt. Av frykt for hva deres svevende ideer betyr i praksis, og av mangel på rent konkrete alternativer som tar vare på arbeidsplassene og økonomien generelt, klamrer de fleste seg fremdeles til det gamle. Men midt i denne suppa av fordommer, politisk kamp og misforståelser går noe tapt. Nemlig troen på og styrken i lokale resurser og samhold. Tranistion-town-bevegelsen, i dag en multinasjonal bevegelse, viser at det er i lokale grasrotbevegelser den grønne omstillingen hovedsakelig vil finne sted. Det er det positive engasjementet fra undersiden om hvordan lokale behov kan tilfredsstilles med lokale resurser, som vil skape faktisk og varig endring.

Sommeren er over, turistene er på vei hjem, corona blomstrer igjen, nye land blir røde, ingen vet hva høsten bringer og når turistene kommer tilbake. La oss flytte fokus over på det som har betydning og ikke spare kommunen til fant i en tid som vil kreve edruelighet og analyse langt utover det vanlige.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken