Du vet den følelsen når du faller midt på gata og frykten for at noen så deg er større en smerten i stjerten..?

RISK: En tilsynelatende ufarlig sølepytt i Svolvær sentrum. Ikke la deg lure. Selv ikke med støvler på.

RISK: En tilsynelatende ufarlig sølepytt i Svolvær sentrum. Ikke la deg lure. Selv ikke med støvler på. Foto:

Vel, denne gangen ville jeg gjerne hatt tilskuere. Det hadde i all beskjedenhet vært topp underholdning.

DEL

Det er morra. Det regner. Jeg har vært fornuftig og tatt på støvler. Det skjer noe med ganglaget i høye støvler. Man skrider liksom mer enn man går. Knærne kommer litt høyere enn vanlig. John Cleese-faktoren øker en smule, hvis du skjønner hva jeg mener?


Gåturen til jobb er dagens første alene-stund. Jeg rekker akkurat å høre ti minutter på lydbok, en langdryg britisk slektskrønike som jeg har vassa rundt i siden St.hans. Så mens Hannah Hartford argumenterer iltert med sin far om å få lov til å ta seg lønna arbeid, stanser en morratrøtt håndverker for meg i fotgjengerfeltet i rundkjøringa ved det gamle Posthuset i Svolvær så brått at det skrangler høylytt i verktøyet han har i bilen. «Godt verktøy er vel halve jobben», filosoferer jeg. Og deretter «Godt fottøy er forresten like viktig» og skotter ned på støvlene.


Mens lord Hartford avviser den tullete ideen om at kvinner skal jobbe, tenker jeg at det er på tide å være litt barnslig. Leken liksom. Mindful. I øyeblikket, alt det der. Jeg har jo støvler på, tross alt. Den store sølepytten innerst i gangfeltsvingen jeg nøye har styrt unna de siste dagene, lokker. Jeg lar det står til. Jeg skrider uti med bestemte steg.


Man skal aldri undervurdere en sølepytt, uansett skotøy. Det er blinkhålka under den blanke overflata, ålesleipt slam, tettpakka asfaltstøv og måseskitsedimenter som gjennom sommeren har danna ei effektiv ursørpe.


Idet jeg setter støvelhælen ned, sklir den fram med sjokkerende fart. Som ei can-can-dame skyter foten fart i ei rett linje framover, og hadde det ikke vært for ei rimelig stram stretchbukse ville nok foten rotert helt rundt som når Donald Duck har det for travel.


Fot nummer to prøver å kompensere og redde ræva, bokstavelig talt. Den starter med en faretruende dyp knebøy, men retter seg deretter framover og fører nesetippen helt ned mot vannskorpa før den retter seg ut igjen rett vei. Overkroppen min sitter overraskende nok fortsatt fast i beina.


Etter noen sekunder slutter armene å veive og hele maskineriet går til full stopp. Jeg lever fortsatt.

Det er tid for afternoon tea hos familien Hartford. Jeg er klar for å vris opp og henges til tørk.

Ekstremt lekent, egentlig! Jeg ser meg rundt, dette må ha sett helt fantastisk ut, hvem fikk det med seg? Bilene siger forbi i rundkjøringa. Ikke et oppmuntrende tut, ikke et eneste hevet øyebryn.


Pyttsan, det kommer vel flere muligheter!


Ved fotgjengerfeltet mellom Amfi og Kiwi ligger en annen lovende slapstick-event og venter ...

Skråblikk


Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags