Havbruk – vår mest bærekraftige kjøttproduksjon

Av
DEL

LeserbrevHavbruk er vår mest bærekraftige kjøttproduksjon, med i snitt 40 ganger mindre antibiotikabruk per kg enn landkjøtt og et Co2-avtrykk som er det laveste per kalori av noe husdyrproduksjon. Vi trenger mer klimavennlig matproduksjon og flere arbeidsplasser knyttet til havbruk, ikke mindre.

R. B. Nilsen og J. I. Fardal har i sommer sendt en rekke leserbrev til forskjellige aviser land og strand rundt. Kopifunksjonen er flittig brukt for følgende påstand; oppdrett i sjø av laksefisk er ikke bærekraftig.

Dette er ikke nytt fra Nilsen, han har tidligere skrevet under innlegg med «forbannet hobbyfisker». Utsagn som «Oppdrettsnæringen skulle vært filleristet og satt til ansvar for sin pågående miljøkriminalitet», og «Svaret er ikke alene Rimi, Rema og Meny, det handler om å fiske med stang fra elvebredden eller fra båt» beskriver nok et ikke helt objektivt forhold til temaet.

Lest i sammenheng er budskapet; det eneste som betyr noe er at der er flest mulig villaks å fiske på i elvene, og en eneste akseptable risiko for villaksen er en fritidsfiskers krok. Det er en noe spesiell definisjon av bærekraft.

Jeg er enig i at det er viktig å sikre villaksen. Det er bakgrunnen for de strenge reguleringene som næringen er underlagt. Det er bakgrunnen for at i områder der lusetrykket er for høyt, så vil for oppdrettsaktiviteten måtte reduseres gjennom trafikklyssystemet. Det er bla. bakgrunnen for våre nasjonale laksefjorder, der oppdrett ikke tillates. Roterende brakklegging bidrar også til å redusere presset.

Hvordan er så tilstanden for norsk villaks?

I den samme rapport som Nilsen/Fardal bruker til å beskrive trusler (men behendig utelater alle andre trusler enn oppdrettrelaterte), vises innsig av laks til norske fjorder og elver. Dette varierer mye fra år til år, derfor vurderes dette med gjennomsnitt over noen år.

I de samme områdene der de herrer snakker om «døden under vannflaten», altså Hordaland/Sogn og Fjordane, er innsiget i siste rapport nær toppnivået fra 1989, altså før oppdrett fikk noen vesentlig betydning, og det har vært sterkt stigende. Det er det også i landet som helhet, med to unntak. Disse unntakene er interessante. Det ene unntaket er Tanafjorden. Dette er en nasjonal laksefjord uten oppdrettsanlegg. Her er nivået betydelig lavere, om enn stabilt. Det er imidlertid vanskelig å skylde på oppdrett i en fjord som ikke har det. Lusetrykket her er nær null.

Det andre unntaket er Midt-Norge. Her har vi også et lavere nivå. Men også her har vi altså det kanskje største fredede fjord – og vassdragsområde uten oppdrett, Trondheimsfjorden med tilhørende vassdrag. I denne fjorden er der ikke oppdrett, og lusetrykket vurderes som å ha svært liten påvirkning på dødelighet.

Verdien av fritidsfiske er stort, og kan ikke bare måles i kroner og øre. Verdien av en arts overlevelse er også grunnleggende, og måles heller ikke i korner og øre. Det kan likevel være rett å minne om at den største menneskeskapte dødelighetsfaktoren for villaksen er fritidsfiske. Dernest følger garnfiske. Oppdrett har negativ virkning, og den må vi arbeide for å redusere mest mulig.

Slik oppdrett drives i dag, er det den kjøttproduksjon som gir minst klimaavtrykk og at den er bærekraftig. Samtidig er det ikke tvil om at den på samme måte som all menneskelig aktivitet har risiko og påvirker sine omgivelser. Utfordringen nå er å gjøre en av våre mest bærekraftige og lønnsomme næringer enda mer bærekraftig, og der er en på god vei.

Tom-Christer Nilsen

Fiskeripolitisk talsmann Høyre

Florvågøen

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags