Teknologi og økonomisk vekst. Himmel eller helvete?

Av
DEL

LeserbrevI 1982 regisserte Werner Herzog «Fitzcarraldo». Der de trekker en enorm elvedamper over en ås, midt i Amazonas, for å tilgang til områder med mye gummi. Det er en film om det europeiske menneskets stormannsgalskap, i sin jakt på herredømme over naturen. Og er det ikke slik det begynner?

I dypet av oss er det noe som velger å gå en av to veier. Mot teknologi, som seier over indre og ytre natur. Eller mot naturen selv, som en gjenkjennelse av de dypeste sider av oss selv og våre omgivelser. Det er en frykt vi må takle underveis, som mange ikke makter å møte. Frykten for å dø, for eksistensiell ensomhet og for sårbarhet og avhengighet. Alt det som kjennetegner alle levende organismer og økosystemer.

Store deler av det politiske landskapet i dag leder an i en kult som dreier seg om å ukritisk dyrke teknologi og økonomisk vekst som den endelige løsning på menneskehetens problemer. Før, fattigdom, sykdommer og elendighet, nå i tillegg, miljø og klimaproblemer. Men allerede i tiden etter 1945 var det mange som stilte seg tvilende til om ukritisk bruk av teknologi alltid var til det beste for menneskene. Den teknologiske og industrielle avlivingen av jøder, funksjonshemmede og homofile i konsentrasjonsleirene, der alt gikk på samlebånd, som i en Ford-fabrikk, og den kyniske og kalde medisinske forskningen på de samme individene i fangenskap før de ble likvidert, fikk mange allerede da, da sannheten viste seg med sitt mest brutale ansikt, til å tvile på vitenskap og teknologi som menneskehetens adelsmerke. Og da har vi ikke engang tatt med atombomben.

Kanskje heller satse på noe jordnært. Kjærlighet, frihet, vennskap, kreativitet og natur. Som i dag trues fra alle kanter av økonomiens kolonialiserende krefter. Nylig var jeg på en konsert i Brasil. To stjerner sang romantisk brasiliansk musikk. Jeg ruslet bort i baren for å få meg en caipirinha. Men det var ikke å få kjøpt. Kun drinker basert på vodka. Absolutt hadde inngått avtale med arrangøren og gjorde det umulig for dem å servere Brasils mest ikoniske drink. I mitt sinn kom musikken plutselig litt mer i bakgrunnen. Og slik er det over alt. Fra multi-level marketing-selskaper der grunntanken er at du utnytter nærheten du har til dine nærmeste venner for å få solgt unna produkter, til produktplassering i filmer og fastfoodkjeder på skoler og universiteter. De sonene vi regner som beskyttede og urørte blir etter hvert også invadert av salgslogikk og psykologisk manipulasjon.

Mange bekjente jeg har i sør kan ingen ting om Leknes. De har vært i Lofoten og kjenner til Svolvær, Reine og Henningsvær. Leknes derimot har de fortrengt eller kjørt tvers igjennom. Og med god grunn dessverre. Midt i hjertet av Leknes, der hvor det skulle vært et torg, en park eller en gågate, hvor man kunne sette seg ned og nyte livet med en kaffe og en lokal godbit, er det en bensinstasjon. Symbolet på alt som er galt i dag. Raske og forurensende penger (olje), bilisme (å aldri gå en meter til) og fastfood (så evig langt unna lokal og sunn slow-food det er mulig å komme). Men det er ikke bare en bensinstasjon på den mest sentrale tomten i Leknes foran rådhuset. Det er også en enorm parkeringsplass der og en bussholdeplass. Å ikke ha unnet byplanlegging en eneste tanke i fortiden er ikke en unnskyldning for ikke å drive med det fremover. Hva slags by ønsker vi egentlig?

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags