LESERBREV: Hvis Lofoten er et rekkehus

Foto:

Av
DEL

LeserbrevHar du kjent på en irritasjon over biler som kjører sakte eller parkerer feil, folk som står i veien og fotograferer, eller at du tar turen til favorittplassen utenom sommertid?

Vi som lokalbefolkning har en tendens til å snakke om det som irriterer oss. Og jo mer snakkis, jo mer (negativ) oppmerksomhet får saken. Jeg er bekymret, sammen med andre, om at vi skal gå lei turistene. Bare for å si det så er det mange plusser også som gagner oss som lokalbefolkning: utvalg i butikker, transport og bespisning for å nevne noe. Reiselivet gir altså både plusser og minuser når alt skal oppsummeres. På den nylige Lofotkonferansen var bærekraft tema. Eller rettere sagt opplevde jeg det som fokus på miljømessig og økonomisk bærekraft. Hva med den sosiale bærekraften? Alle de tre pilarene er viktig for utvikling av et samfunn.

Alt fokus i det siste, inklusive mediefokus, bidrar til at jeg er bekymret for hvordan Lofoten skal utvikles både for oss som bor her, og samtidig utvikles til en helårlig næring vi som lokalbefolkning kan leve med. Om jeg sier det på en annen måte: Hvis Lofoten er et rekkehus og vi som beboere i husrekken, hvordan vil vi at det skal være å bo her både nå og fremover?

Jeg tror at vi alle fremdeles ønsker å ha et godt samfunn der vi kjenner hverandre, omgås i hyggelige lag og har et godt forhold til naboen. Men dersom en nabo leier ut leiligheten sin oftere og oftere og snart ikke bor der lenger, om det kommer villcampere og slår opp telt på lekeplassen og gjør fra seg under tørrfiskhjellan bortenfor oss, om noen guider turister forbi stuevinduene hver kveld og peker og forklarer som om vi er et teater, om noen aldri måker snø foran inngangen, om folk går forbi og fotograferer ungene mine eller rotet mitt, eller om leiebiler står parkert på kryss og tvers i gata så vi ikke kommer forbi. Om dette skjer i rekkehuset så tror jeg at det vil bli et kollektivt opprop om grensesetting.

Mange reisedestinasjoner har samme sosiale utfordringer som Lofoten, men det er ulik mengde av turister og ulik håndtering på destinasjonene. Felles er at det handler om bærekraften til et lokalsamfunn – hvor mye tåler lokalbefolkningen? Tålegrensen måles med å se på den sosiale bærekraften. Sagt på en annen måte vil jeg si at dette handler om at vår kollektive tålmodighet blir utfordret. Det vil være ulikt fra hvor i Lofoten du befinner deg, og jeg tenker at de områdene med minst areal å bevege seg på er der tålmodigheten settes mest på prøve. De fleste kjenner irritasjon over den langsomme trafikken om sommeren, eller uttalte utfordringer ved fremkommelighet langs veien til Henningsvær. Tilbake til rekkehuset: noen av rommene har større utfordringer enn andre. Hvis vi ikke kan bygge ut, hva kan vi gjøre da?

Finstad og Ebbesen frykter for at Lofoten taper fordi lokalbefolkningen blir lei av turister i Lofotposten 22.2.20. Jeg mener at i debatten om utviklingen av Lofoten generelt, sauser man sammen for mange ting. Det må ryddes i diskusjonen og begrepene klargjøres. Dersom fokuset er at lokalbefolkningen ikke skal bli lei av turister, så handler dette om forvaltningen av vår kollektive tålmodighet. Hvordan løser man det? Tilbake til rekkehuset så betyr det å finne gode løsninger for beboerne, som igjen sikrer funksjonelle leiligheter som fremdeles fremstår som attraktive.

Det er som å gå inn i et oppussingsprogram og se på bedre helhetlige løsninger. Der må man skaffe seg oversikt. Hver funksjonsansvarlig må ta sitt ansvar på alvor, utbedre i forhold til tegninger og samtidig samarbeide med de andre ansvarlige for å få til smidige løsninger. I Lofoten er det nå et sammensurium av diskusjoner som sauses sammen og der mange spørsmål blir hengende i lufta. Det er behov for avklaring om mengder mennesker og trafikkforhold, utleie, språkproblemer, byggehøyde, tilrettelegging i natur, storflyplass m.m. Her må flere være med for å finne løsninger, enten det gjelder Statens veivesen, utleiefirmaer, politi, regjering, kommuner, brøytemannskaper, transportselskap, aktivitetsbedrifter, organisasjoner, overnattingsaktører og lokalbefolkning. Hver for seg og sammen må det jobbes med kortsiktig og langsiktige planer.

Vi som bor her er ikke vant til å ha så mye folk rundt oss og synes at det til tider blir trangt om plassen. Men turister har svart i undersøkelse i regi av Lofotrådet, at de ikke synes at det er mye folk her. Hvem skal så definere hva som er greit for vårt rekkehus og lekeplass? De som kommer og benytter en leilighet i to dager eller vi som bor her hele tiden? Det føles som at vi til tider har en hjemme-alene-fest der mange tar seg til rette og ingen tar ansvar. Nå er det på tide med grensesetting og definering av oppgaver og ansvar. Om vår kollektive tålmodighet brister vil det være lenge før leilighetene blir attraktive igjen.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags