LESERBREV: Reiselivet etter korona - råd fra en masterstudent

Av
DEL

LeserbrevSom så mange andre i Norge i dag har jeg hjemmekontor, jeg analyserer data som er samlet inn i forbindelse med ferdigstilling av masteroppgaven min i internasjonal serviceledelse. Her ser jeg på hvordan overturisme kan påvirke livskvaliteten til innbyggere i små samfunn. Jeg skjønner at funnene mine allerede er utdatert, i alle fall for sommeren 2020. Forhåpentligvis kommer funnene til å være utdatert i lang tid fremover, dersom reiselivsbedrifter, destinasjoner og lokaldemokrati spiller kortene sine riktig. De fleste, hvis ikke alle, reiselivsbedrifter går en hard umiddelbar fremtid i møte. Flere kommer kanskje ikke ut av denne krisen, men det betyr ikke at vi ikke må tenke fremover. Mange sitter og venter på at krisen skal gå over og at ting skal gå tilbake til «normalen», men er det egentlig et mål? Er «business as usual» egentlig der vi ønsker å være?

Det snakkes, skrives og satses over en lav sko på bærekraft og grønne løsninger. Kanskje dette er sjansen for omstilling, sjansen for å snu rundt, og definere sitt eget marked og tilby grønne løsninger for de som er villige til å betale for det. Om det er hundesledekjøring, nordlysopplevelser i en gammel fyrlykt eller firestjerners middag på en øde øy i en nordnorsk fjord. Så sett for all del ikke prisen ned, men opp, gjør det eksklusivt, det er en opplevelse bare du kan gi. For å sitere en jeg intervjuet i min oppgave: «Vi er forbi punktet at det er gøy å se folk, nå må de snart legge igjen litt penger». Høy turisttrafikk betyr ikke nødvendigvis høye inntekter. Det er på tide å bestemme hvilke gjester vi vil ha, ikke bare ta imot alle som vil komme.

En artikkel i et tidsskrift for tyske bobileiere som forteller om hvor vakkert, hvor vennlig, og hvor fantastisk Norge er, treffer rett i den norske folkesjela. Det gjør oss stolt av å være norsk! Likevel fører det også til titusenvis av tyske bobilturister som ikke nødvendigvis gir klingende mynt i kassa for norske reiselivsbedrifter. All publisitet er ikke nødvendigvis god publisitet.
Frem til mars 2020 har Norge opplevd en eksplosiv vekst i reiselivet. Skuldersesongene har blitt kortere, og mange tidligere ukjente småsteder har på grunn av sosiale medier fått et kraftig oppsving i besøksantallet. De lokale som tidligere var vennlig innstilt til besøkende setter nå opp gjerder for å slippe å få fremmede inn i stua eller fornødne besøkende i ripsbuskene.

Det er ikke de lokale innbyggerne sin oppgave å ta vare på besøkende. De kan være vertskap, men det er lokale myndigheter som må gi innbyggerne verktøyet for å kunne være et godt vertskap. Dersom vi ønsker å fortsette den veksten som er i dag, må lokale myndigheter tenke langsiktig og få på plass nødvendig infrastruktur. De største manglene i dag er søppelhåndtering, toalettfasiliteter og parkeringsplasser, men på lengre sikt er for eksempel infrastruktur og sherpatrapper i de mest populære områdene noe som absolutt burde prioriteres. Når Korona-krisen herjer gir det lokale myndigheter tid til å få dette på plass, og de burde benytte seg av lokale leverandører slik at det drypper litt tilbake til lokalsamfunnene. Bruk kunnskapen og erfaringen fra de lokale reiselivsoperatørene; de vet hva de trenger. Og sist, men ikke minst, lytt til lokalbefolkningen! De er de eneste som kan gi fasitsvaret på når besøkskapasiteten er overskredet, og hva de trenger for å kunne fortsette å være et godt vertskap for fremtidige besøkende etter at Covid-19 krisen er over.

På dette tidspunktet er det, slik jeg ser det, kun tre valg for veien videre: gjøre Norge mer utilgjengelig ved å ta betaling for tilgang, gjennom for eksempel turistskatt. Tilrettelegge og bygge nødvendig infrastruktur for å bedre kunne ta imot de som kommer, eller fortsette «business as usual» og se den norske naturen forvitre og lokale innbyggere surne i møte med turistene. For meg er det helt klart at vi egentlig bare har to valg, vi kan ikke fortsette med «business as usual», vi må sammen velge om vi skal være mer utilgjengelig eller tilrettelegge. I et bærekrafts perspektiv lener jeg nok litt mer mot å gjøre Norge eksklusivt heller enn tilgjengelig for alle.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags