Fredning av klatreområder

Billedserien er fra klatring i det området der det nå er planlagt parkeringsplass, og det er Arild Meyer som klatrer i april 1979.

Billedserien er fra klatring i det området der det nå er planlagt parkeringsplass, og det er Arild Meyer som klatrer i april 1979. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerSeint på høsten 1977 gikk jeg tur på Festvåg ved Henningsvær. Det var mørketid, sydvestkuling og kaldt nok til å ha votter på. Hva som fikk meg til å gå helt bort til fjellveggen vet jeg ikke. Men plutselig sprakk skydekket opp, og jeg så oppover fine riss og formasjoner som lå som et turkart oppover den bratte veggen.

– Her kan vi klatre, tenkte jeg.

Tidlig i mai 1978 sto tre av oss på same sted og trakk strå om hvem som fikk æren av å klatre først. Vi fikk lede en taulengde hver med mye moro i løpet av formiddagen. Løsningen av de klatretekniske utfordringer var lett magisk, og klatreruta fikk navnet «Gandalf».

 Les også: Frykter fotoplass vil rasere klatreområde

I og omkring Tromsø der jeg bodde på den tiden hadde vi begynt å utforske korte og bratte fjellvegger der man kunne dra på en ettermiddagstur. Som mange har observert vrimler det av slik steder i Lofoten. Alt fra korte og lengre fjellvegger til større og mindre steiner til å klatre på. Første bestigerne av Svolværgeita og Stetinden beskriver slike områder i Moskenes i 1910. Gunnar Bremnes fortalte at de på en retur fra Vågakallen en gang på 60-tallet gikk igjennom Vester-Kalle, og fant fort ut at her var det fantastisk å klatre i et paradis av bart fjell med fantastisk friksjon. Disse områdene på Kalle i Vågan har siden fått navnet «Paradiset».

I forlengelsen av å ha klatret «Gandalf», – fjellveggen fikk etter hvert navnet «Gandalfveggen»;, så utforsket vi hva det ellers var mulig å klatre på. De store steinblokkene som ligger like ved fote av fjellet «Presten» besøkte og besøker vi ennå ofte. De byr på en type utfordringer som man ikke finner på en innendørs vegg. Det er her man nå planlegger parkeringsplass.

I dag er fjellklatringen i Lofoten kjent i klatremiljøer over hele verden. Her finnes alle typer fjellklatring, fra det enkleste til det veldig vanskelige, som «Storpillaren» på Vågakallen. Det har kommet ut minst fem klatreguide-bøker om Lofoten, alle beregnet på et internasjonalt publikum. Det første guide-heftet ble utgitt av det norske turistkontoret i London tidlig på femtitallet, forfattet av Per Praha som reiste rundt på motorsykkel og samlet bilder og opplysninger fra lokale fjellfolk. I det som kalles fjellklatringens gullalder var det tindebestigninger som gjaldt, toppet med bestigningen av Mount Everest 29. mai 1953, dagen før kroningen av dronning Elisabeth.

Kanskje er det på tide å tenke på fredning av klatreområder i Lofoten, slik at framtidige generasjoner har mulighet til å oppleve det samme som oss. Nå er det sånn at bratte, loddrette og noen ganger mer enn loddrette fjellvegger ikke egner seg for så mye annet enn å klatre på. På den måten er det aktiviteten ikke i veien for noen. En del gamle og unge norske fjellklatrere har vært kjent for et felles slagord, – Sporløs ferdsel. Det betyr at man ikke skal etterlate seg spor der man ferdes. Dessverre er ikke det alltid tilfelle lenger, noe også Lofoten har fått merke. Historisk har begrepet «sporløs ferdsel» ført til interessante og til tider opphetete debatter mellom fjellklatrere og Den Norske Turistforening. For mange av oss er det et poeng å ferdes et sted som om man var de første som var der.

Via Ferrata hører hjemme i Dolomittene i Nord-Italia, og er en militær oppfinnelse der alpejegerne tok seg fram i loddrett fjell via faste installasjoner av jern, stiger, wire, bolter, – for å omgå fienden under første verdenskrig.

Turistnæringen har med ulikt hell valgt å bruke slike installasjoner til opplevelses-turisme i ulike deler av verden, ulykken i Setesdal friskt i minne.

Her er det flere forhold som er problematiske. Faste installasjoner i bratt fjell medfører en stor grad av risiko og store krav til sikkerhet og vedlikehold. Noen geologisk fjell-typer er tydeligvis lite egnet for de spenninger faste wire-forankringer gir. Det kan Det Norske Veritas svare på. Geologien i Lofoten er preget av harde vulkanske bergarter som sprekker opp lagvis. Man ser at det løsner som flak i fjellsidene, og disse flakene er gjerne løse i mange år før de faller ned. Av disse og flere andre grunner er fjellklatrere på generell basis sterkt imot installasjoner av typen Via Ferrata.

Til Statens vegvesen vil jeg si, at det er ikke parkeringsplass for fotografer man trenger langs veien til Henningsvær. Det er fjellklatrere som trenger parkering, for de blir stående den stunden det tar å klatre.

Les også: Vil gjøre tiltak for trygg fotografering langs fylkesvegen

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags