Vi trenger et behandlingstilbud med hest

Av
DEL

LeserbrevHøsten 2013 hadde jeg hovedpraksis hos Lofoten Hest og Helse i sammenheng med min sosionomutdannelse. I terapitimene var det lite fokus på å lære om hester og håndtering av disse. Det handlet om menneskene vi møtte, og interaksjonen mellom dem og hestene. Jeg hadde trodd at psykologer og psykiatere var ”eksperter”. Her var det deltakerne selv som var eksperter.

Det kan høres basalt ut, men det gjør noe med en, når den hesten som du virkelig vil gå bort til, snur seg vekk, bare du vender kroppen mot den – eller omvendt, den kommer deg i møte og legger hodet på skulderen din. Når hesten du føler en kontakt med, klør så hardt på deg at du faller i bakken, men du får dårlig samvittighet av å be den stå ved siden av uten å gjøre dette, og du får behov for å følge etter, klappe, kose og klemme den, for å kompensere for at du for 5 sekunder siden ba den ikke å gå deg ned. Det er her jeg mener noe av kraften i psykoterapi med hest ligger – dette naturlige fokuset mot her og nå, erfaringen ved stille spørsmål om hva man gjør, uten å dømme. Det å jobbe med konkrete oppgaver sammen med hesten, som ofte aktiverer mye av de daglige tanker og følelser som kan skape utfordringer for mennesker flest. Timene gir mulighet til å eksperimentere med ulike måter å håndtere situasjoner på, for å se hva som skjer, og for å blir klar over egne handlingsmønstre og ressurser. Bygge opp egen kompetanse. Hesten har ingen baktanker – den bare handler. Du kan si én ting, men mener du noe annet, så vil kroppen avsløre deg. Hestene er gode på å fange opp dette basert på blikk, ansiktsuttrykk, lukt, pust og kroppsholdning. Skal du nå frem til en hest må du være kongruent – det må være samsvar mellom hva du føler og hva du gjør.

I sammenheng med hest er det naturlig at sterke følelser som redsel blir trigget, og man får praktisk erfaring i hva som skjer i kroppen, hvordan mobilisere ressurser for å ivareta egen trygghet og bli klar over grenser man har, og hvordan for eksempel frykten eller skammen trigges, når disse tråkkes på. Hesten har en tillatelse for en annen form for nærhet, både fysisk og mentalt, som ikke vil være etisk riktig av en tobeint terapeut å forsøke og utøve. Forskning trekker gjentatte ganger frem at pasienter uttrykker hesten som ærlig, ikke-dømmende og kontaktsøkende.

Hestene har verdi i dagens helsearbeid. I år kom regjeringen med en veileder, ”Hesten som ressurs – lokal næringsutvikling”, som skulle være et viktig verktøy for å styrke hesteholdet til det beste for samfunnet. Her trekkes det frem blant annet hesteassisterte intervensjoner, terapi og læring. En økende andel forskning dokumenter hestens potensielle effekt på forbedret regulering, mentaliseringsevne, tilstedeværelse, sosial kompetanse, reduksjon i symptomuttrykk ved depresjon, angst, ADHD og traumelidelser. De er brobyggere i relasjonen terapeut-pasient. Det føles mye mer overkommelig for en åtteåring å være med i stallen en gang i uken verus å sitte på kontoret med den voksne psykologen som stiller "skumle spørsmål". Det samme gjelder for mange voksne. Det sies at pasienten innehar 80% av årsaken til at terapi hjelper – deltakerens egen motivasjon er avgjørende! De møter opp til timen på grunn av hesten, ikke psykologen (i starten).

At et tilbud som fremmer dette nå skal forsvinne pga. budsjettinnsparing, finner jeg uforståelig da samhandlingsreformen fronter sitt inntog. I en tid hvor andelen psykiske lidelser øker dramatisk hos barn og unge, er det steder som Lofoten Hest og Helse som er viktige for å gi rom til å akseptere og eksperimentere med det potensialet som ligger hos en selv. Lofoten var en av de første stedene i landet som kunne tilby dette. Et enstemmig stortingsvedtak i 2001 førte til opprettelsen av Lofoten Hest og Helsesenter, som skulle ha psykoterapi med hest som kjernevirksomhet. Mens flere sykehus i Norge nå begynner å ta i bruk denne terapiformen, velger Nordlandssykehuset Lofoten å stenge døren. Da kan man begynne å spørre seg hva som menes ved effektivitet og verdi i den budsjettmessige langsiktige rammen.

Praksistiden på senteret ble et vendepunkt for meg. I dag, 5 år etter, går jeg profesjonsstudiet psykologi i Tromsø. Etter å få ta del i en tilnærming hvor mennesker ble møtt som mennesker, og hvor man i stor grad var likestilte, terapeut og pasient, i hver sin kjeledress, kjente jeg at dette er det jeg vil jobbe med! Personer som sliter over lang tid kan miste troen på at de kan ha det bra og at de kan fungere bedre – vi trenger mer av steder som gir dem troen på det motsatte; vi trenger Lofoten Hest og Helse.

Ellen Helsing

Sosionom, nå psykologstudent

Tromsø

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags