«Siden starten av Lofotrådet har karakteristikken «supperåd» vært brukt flere ganger»

Lofot-ordførere og sekretariatsleder Kjell Furu i Sørvågen havn. Journalist Magnar Johansen innfelt.

Lofot-ordførere og sekretariatsleder Kjell Furu i Sørvågen havn. Journalist Magnar Johansen innfelt.

Artikkelen er over 2 år gammel

Lofot-samarbeidet har sine begrensninger. Men vi trenger det.

DEL

KommentarI siste kommunestyremøte i Vestvågøy var Høyres Søren Fredrik Voie ikke nådig med regionrådet. Konkret siktet han til Nasjonal Transportplan, og bestillingen fra regjeringen. Der ligger ingen tiltak for innkorting av E 10 i Vestvågøy. Hoveddelen av de to milliardene som er satt av i NTP etter 2024 går til tunnel gjennom Lyngværfjellet i Vågan, og rassikring i Flakstad. Ja til tunnel gjennom Lyngværfjellet, men valgte bort ny E10-trasé gjennom Vestvågøy

– Vestvågøy bør heller ta med Heia Ballstad og Stamsund Ve og Vel enn ordførerne i Flakstad og Moskenes til møter med fylke og departement, sa Voie etter å ha spurt om Vestvågøys interesser alltid harmonerer med Flakstad og Moskenes sine. Høyre-veteranens beskjed var at Vestvågøy bør vurdere nøye om når det er formålstjenlig eller ikke å bruke Lofotrådet.

Regionråd er ikke en del av det formaliserte styringssystemet. Ordførerne kan ikke gå lenger enn de har mandat til fra hjemkommunen. Lofotrådet har siden starten i 1987 løst det med å være et «konsensusorgan», det vil si at alle ordførerne må være enige for at et vedtak skal være gyldig.

Å arbeide for Veipakke Lofoten er en sak som har samlet ordførerne. Voie ser ut til å mene at Vestvågøy alene ville hatt større sjanse til å nå gjennom med krav om innkorting. Det er grunn til å minne om at Vestvågøy slet med å bestemme seg om valg av traseløsninger. Kommunen anbefaler raskeste vei Politikerne gikk flere runder før de samlet seg om en løsning som kombinerte flere av konseptene Statens vegvesen foreslo. Veien videre i vest I forrige uke sendte Lofotveg, selskapet ordførerne dannet i 2011, en henvendelse til Samferdselsdepartementet om at hele Lofoten ønsker en innkorting basert på Vestvågøys ønske.

Det er denne formen for pragmatisme i regionsamarbeidet som gjør samarbeid mulig. I Lofoten, kanskje mer enn i andre regioner, er det rivalisering og motstridende interesser mellom de to største kommunene. Den enkelte kommune står fritt til å lobbyere for saker den opplever som spesielt viktig. Voies kritikk bør derfor i like stor grad rettes mot politikerne i egen kommune.

Lokalisering av miljøvernsenter/oljevernsenter er en slik sak, der kommunene har kjempet mot hverandre. Slik må det være. Regionsamarbeidet er et middel til å gjøre regionen mer synlig, når interessen til de seks medlemskommunene gjør det mulig å stå sammen.

Selv om regionrådene ikke er en formell del av de tre politiske nivåene, brukes de som blant annet høringsinstanser. For fylkeskommunen er det enklere å forholde seg til seks regionråd enn 44 kommuner. I saker der kommunene åpenbart har felles interesser, er det neppe tvil om at samstemmighet styrker muligheten til å bli hørt.

Siden starten av Lofotrådet har karakteristikken «supperåd» vært brukt flere ganger, også av denne avis. Svaret er at regionrådet blir hva den enkelte kommune – og ordfører – gjør det til. Kravet til enstemmighet legger begrensninger på hva rådet kan ta opp. Det er i denne brytningen av interesser at legitimiteten til regionrådet balanserer.

Lofoten trenger et regionsamarbeid. Det er mye som binder strekningen mellom Fiskebøl og Å sammen. Lofoten er landets største fiskeriregion, og en av de største på reiseliv. Kommunene har mange av de samme utfordringene, knyttet til blant annet samferdsel, fiskeripolitikk og offentlig tilrettelegging. Da trengs en regional stemme.

Les også: Hva er egentlig vedtatt om ny E 10 i Vestvågøy? 

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags