Er turisten mer verdt enn tilflytteren?

Foto:

Av
DEL

LeserbrevSom nylig tilflytter til Vågan har jeg en overveiende følelse av at turisten er mer verdt enn meg.

Anekdoter, mine egne og andres, forteller om utleiekontrakter som opphører når turistsesongen starter, slik at utleier kan tjene mer på korttidsutleie. De forteller om huseiere som leier ut så lenge de ikke selv skal bo i huset (men hvor leietaker må ut når huseier får for seg å bruke huset i noen skarve feriedager). De forteller om hus annonsert som korttidsleie på facebook-sider, når langtidsleie kunne vært mulig. Og de forteller om sentrumsbygg med butikker og leiligheter som skal rives for å gjøre plass til nok et hotell.

På Airbnb gir et søk på utleiesteder hvor du får hele stedet for deg selv cirka 19 treff i april. Flere av disse kunne egnet seg til langtidsleie. På Booking.com ligger det også flere leiligheter som fint kunne rommet en tilflytter på en langtidskontrakt. Utleiers higen etter gevinstmaksimering på sin eiendom er det beklagelige resultatet når den enkelte utleier ikke vurderer de samfunnsmessige konsekvenser som oppstår i et mer langvarig perspektiv. For hvorfor skal man leie ut til en tilflytter som gir lavere inntekter enn en skokk turister? Vel, la meg forsøke å argumentere:

Jeg er en langvarig investering for lokalsamfunnet. Jeg legger igjen regelmessige summer på Stærsk, hos Min Yoga Lofoten, på dyrebutikken og dyreklinikken, og på Coop både i Svolvær og i Kabelvåg. Jeg kjøper kabelvågroser på bakeriet i Kabelvåg så mange lørdager jeg kan, og jeg fikser klokken min hos gullsmeden vis-a-vis bakeriet. Jeg klipper meg jevnlig hos Nikita i Svolvær, jeg går på kino og teater, jeg kjøper blomster hos Gerd, pølser på Narvesen og kaffe brent både i Henningsvær og Laukvik.

Men jeg er også noens venn. Jeg er barnevakt, kollega og dyrepasser. Og i mitt yrke som lektor på Aust-Lofoten vgs er jeg med på å danne og utdanne rundt 70-80 lokale ungdommer hvert år. I dette lille lokalsamfunnet er det godt mulig at du som leser dette er mor eller far til mine elever, eller i familie med en av dem. Barna dine hilser på meg, de slår av en prat; slik viser de at jeg er betydningsfull for dem.

Jeg er altså en vedvarende ressurs for lokalsamfunnet. Men for at jeg som tilflytter skal kunne spille på alle mine kvaliteter, trenger jeg et utleiemarked som spiller på lag med meg. Istedenfor må jeg annonsere i Lofotposten (uten resultat), i Våganavisa (uten resultat), og jeg må legge ut annonse på facebook-siden for leie og utleie i Vågan, i desperat konkurranse med dusinvis av andre håpefulle. Mens de som ønsker å leie knapt får en tommel opp, enda så sporty bilder man prøver å selge seg inn med, får utleiere flere titalls henvendelser. Det er fristende å sammenlikne sjansene sine med den ene sædcellen, blant millioner, som finner tonen med eggcellen. Og, som med enhver graviditet, går man inn i en periode med usikkerhet. Tør jeg fortelle noen at jeg endelig har fått et sted å bo? Kommer kontrakten min til å vare?

Og mens jeg, nok en gang, ser etter leiligheter til leie, tar jeg meg selv i å vurdere hvilke andre kommuner som med glede ville tatt imot en ressurssterk tilflytter med katt, en mengde gamle radioer og en turkis sofa.


Carl Philip Wahlberg Lund

Lektor v/Aust-Lofoten vgs

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags