Norsk flyktningpolitikk – hva nå?

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Så er vi der igjen. Det måtte altså en brann i flyktningeleiren Moria på øya Lesvos i Hellas til, for at det igjen ble fokus på flyktningers umenneskelige levevilkår i ulike leire. Norske myndigheter var raskt «på banen» og tilbød seg å ta imot beskjedne 50 personer fra Morialeiren. Dette til tross for at mange kommuner rundt om i landet står klare til å ta imot langt flere til sammen. Og som vanlig, så var Helgheim og co på vegne av Frp, raskt ute med å si at sannsynligvis ingen i denne leiren var reelle flyktninger, men stort sett bare arbeidssøkende migranter. Selvfølgelig rømmer folk også fra umenneskelig fattigdom, slik mange nordmenn også gjorde i tidligere tider, men dette kan da ikke være begrunnelse for ikke å hjelpe reelle flykninger.

Jeg er utrolig skuffet over hvor liten forskjell det er i argumentasjonen mellom de største politiske partiene, når det gjelder å møte dagens flyktningkrise. Håpet her ligger hos de mindre partiene, men disse ser dessverre ikke ut til å kunne påvirke i særlig grad, slik styrkeforholdet er i dag. Derfor håper jeg det norske folk nå står opp for de svakeste i verden og sier klart ifra, slik mange ordførere nå forbilledlig har gjort. Det kan selvfølgelig også skje ved stemmeurnene. Bare på den måten kan vi få politikerne også i de største partiene nasjonalt, til å tenke mer selvstendig når det gjelder flyktningpolitikk, og ikke bare tilnærme seg Frp-standpunkter. Utviklingen i dagens USA bør være en vekker på hvordan det kan gå med samholdet og freden ellers i verden, hvis egoistiske og nasjonalistiske holdninger skal være løsningen også her. Disse holdningene er dessverre i ferd med å spre seg til flere land i Europa, noe som jeg mener er foruroligende. I 1993 tok Norge imot over 12000 bosniske flyktninger under Balkankrigen, uten at det medførte store protester i det politiske miljøet. Bosnierne er nå godt integrerte i samfunnet vårt og bidrar til vår velstand. Hvorfor tror så noen at dagens flyktninger ikke på samme måte kan berike vårt samfunn?

Selvfølgelig kan de det!

Hvorfor bør vi så ta imot flere flyktninger her i landet?

Politikere på ytterste høyre fløy prøver hele tiden å overbevise det norske folk om at vi ikke bør ta imot flere flyktninger, fordi de mener at det verken er økonomisk - eller samfunnsmessig bærekraftig. Men, er det da mer samfunnsmessig bærekraftig at stadig flere av våre kommuner opplever nedgang i innbyggertall og en økende eldre befolkning. Bare i Nordland fylke ble vi 839 færre innbyggere i 2019, noe som er en alarmerende utvikling i et fylke som for tiden har en god økonomisk utvikling. I løpet av de siste 10 årene har 30 av 44 kommuner i fylket vårt hatt nedgang i folketall, der samtlige er distriktskommuner. Med unntak av to år, har også antall fødsler gått jevnt og trutt ned i Nordland de siste ti årene. I 2019 ble det født 385 færre barn i fylket enn i 2010. Det er nærliggende å tenke seg at det lave fødselstallet har sammenheng med at det særlig er personer i aldersgruppen 20–29 år som flytter ut. I perioden 2009–2018 var nettoutflyttingen for denne gruppen på nesten 8.500 personer i Nordland. En meningsmåling som InFact AS nylig gjorde i aldersgruppen 18-29 år, viser at det fortsatt er hele 26,9 % som planlegger å flytte fra Nord-Norge de neste tre årene. Dette viser bare hvilke dramatiske utfordringer vi kan komme til å få med hensyn til å opprettholde et bærekraftig folketall i flere fylker i tiden som kommer.

Hva har så dette å si for den økonomiske bærekraften rundt om i kommunene?

Jo, en nedgang i innbyggertall betyr at det blir færre arbeidskraftressurser tilgjengelig for bedrifter og offentlig sektor. Det betyr også mindre etterspørsel etter varer, tjenester og boliger, som igjen vil påvirke omsetningen i butikker, tjenestetilbud og boligpriser. Færre innbyggere betyr at frie inntekter i form av skatteinntekter og rammeoverføringer fra staten til kommunene og fylkeskommunen går ned. Det vil igjen kunne gi seg store utslag i økonomien til den enkelte kommune og påvirke tjenestetilbudet som skoler, barnehager, helse og omsorg, veier og kollektivtilbud. Et lavt befolkningstall har også betydning for utdanningstilbudet i fylket. Høsten 2019 vedtok fylkestinget i Nordland å legge ned flere linjer på videregående skoler i fylket, der manglende søkertall ble oppgitt som en viktig årsak til dette. Tilsvarende vil en nedgang i innbyggertall også kunne påvirke tilbudet ved Nord universitet, som i stor grad rekrutterer sine studenter fra fylket.

Denne utviklingen bekymrer fylkesrådsleder Tomas Nordvoll. «Det er full krise. Fortsetter folketallet å gå ned, så blir det jo på et tidspunkt fritt for arbeidsdyktige folk. Den umiddelbare årsaken til nedgangen er at tilveksten langt på vei har stoppet opp, både med flyktninger og innvandring. Vi ser at i en del land hvor det tidligere kom arbeidsinnvandring fra, går det nå så mye bedre at disse i større grad blir i hjemlandet,» sier fylkesrådslederen. Dermed frykter Nordvoll at mange lokalsamfunn fremover ikke vil være bærekraftige. Han sier videre at vi til slutt kan komme dit at alle som er i arbeidsfør alder, må jobbe innenfor helsevesenet for å gi oppfølging til de som trenger det og har krav på det. Da er vi kommet til et punkt hvor det er veldig vanskelig å snu. Da er det for meg uforståelig at vi ikke heller kan ta imot mennesker som virkelig ønsker å bosette seg her i landet, og som er med på å øke innbyggertallet rundt om i kommunene, enn å bruke midlertidig arbeidskraft fra EU-land? En slik negativ befolkningsutvikling har en dessverre i mange fylker og kommuner rundt om i landet, så myndighetene kan ikke bare fortsette med å bruke gamle virkemidler på nye utfordringer.

Når alle tenkelige «lokkemidler» for å få folk til å bli i eller komme til ulike fylker/kommuner er utprøvd, og disse ikke synes å ha tilsiktet effekt, så har en ikke mange alternativer igjen. Her er vi ved kjernen av det som våre politikere snarest må ta stilling til. Nemlig, at rundt om i landet er det mange kommuner med et akutt behov for nye innbyggere, blant annet for at disse skal bli økonomisk bærekraftige i fremtiden. Derfor bør myndighetene undersøke i de ulike kommunene hvor mange personer disse har behov for og kan sysselsette, for dermed å få en totaloversikt over antallet de ulike fylkene trenger. Denne oversikten vil da kunne være et godt utgangspunkt for hvor mange flyktninger vi minimum kan ta inn i landet. Vi ser jo allerede nå at mange kommuner stiller opp, og til sammen ønsker å ta imot langt flere enn de beskjedne 50 flyktningene, som regjeringen nå foreslår å ta imot fra Morialeiren. Ja, selv ikke antallet kvoteflyktninger som regjeringspartiene har vedtatt å ta imot i 2020, klarer de å effektuere i løpet av dette året.

I Bodø er det for eksempel et velfungerende integreringsmottak som er med på å «klargjøre» våre nye landsmenn for et liv i Norge, men som nå foreslås nedlagt i løpet av året på grunn av lite innvandring. Nå er det på tide at våre myndigheter er fremtidsrettet og villige til å tenke nytt når det gjelder norsk flyktningpolitikk, og ikke bare ser problemer og utgifter. Selv om disse personene vil være en utgiftspost på kommunale budsjetter en periode, noe som også innfødte nordmenn er i en 20-årsperiode før de kommer ut i arbeid, så vil flyktningene etter hvert kunne bli en kjærkommen ressurs både som arbeidskraft og integrerte innbyggere. Hvorfor er det ingen som stiller samme spørsmål om utgifter til en etnisk nyfødt her i landet, som det ofte gjøres overfor flyktninger som kommer hit? Utgiftene våre nye landsmenn påfører samfunnet vårt før de kommer i arbeid, må jo hele tiden sammenlignes med hva det koster å få en innfødt nordmann gjennom et 20-årig løp med barnehage og skole. Jeg vil anta at utgiftene for samfunnet fra mottak av mindreårige/voksne mennesker og til disse kan komme i arbeid, vil være lavere enn for etniske nordmenn. De fleste av disse vil kunne komme i arbeid i løpet av få år, hvis de bare får oppholds- og arbeidstillatelse raskt nok. Ved å sette strenge krav om obligatorisk språk - og samfunnsopplæring til de som kommer, så vil disse mye lettere kunne integreres i ulike kommuner. Her må det da også settes krav om at de ulike integreringsmottakene rundt om i landet blir styrket, og dermed kan sørge for at våre nye landsmenn er best mulig språklig og kulturelt forberedt før de møter sine bostedskommuner. Da kan ikke våre myndigheter fortsette med å legge ned disse, som ble opprettet for ganske få år tilbake, og var ment å være et «flaggskip» i vår mottakskjede. Hvorfor kan da ikke disse fylles opp med fortvilte medmennesker på flukt, til beste for alle de kommuner som sliter med befolkningsnedgang og ønsker flere innbyggere? Og, hvorfor kan ikke alle såkalte «ureturnerbare flyktninger», som har vært her i landet i mange år og ofte lært seg norsk, få varig oppholdstillatelse/amnesti? Disse må i stedet leve i evig utrygghet uten å kunne bidra i samfunnet, og dermed brytes ned som mennesker. Hvor er medmennesket oppi all denne økonomi – og likebehandlingspraten? Beklager, men dette har jeg faktisk store problemer med å forstå!

Dagens flyktningkrise burde derfor være en vinn-vinn-situasjon for land som Norge, ved at vi kan hente det antallet personer vi måtte trenge, samtidig som vi gir noen medmennesker på flukt en mulighet til et bedre liv. Derfor ber jeg våre myndigheter og mennesker med innflytelse i samfunnet, om å gripe sjansen vi nå har til å vise verden at Norge er et land som tar ansvar overfor de aller svakeste, også når store deler av Europa nøler. Det gjorde vi for flere tiår tilbake, og det bør vi også gjøre nå.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken