GERRYMANDERING PÅ NORSK

Mens grensene i USA ligger fast, har Sanner og Mæland satt Norge på hodet med sine sentraliseringsreformer. Kan Hareide med et sideskifte for KrF sørge for en slutt på den norske avarten av gerrymandering?

Mens grensene i USA ligger fast, har Sanner og Mæland satt Norge på hodet med sine sentraliseringsreformer. Kan Hareide med et sideskifte for KrF sørge for en slutt på den norske avarten av gerrymandering? Foto:

Av
DEL

LeserbrevElbridge Gerry var visepresident i USA fra 1813 til sin død året etter. Hans navn er udødeliggjort mye mer for at han som guvernør i Massachusetts var notorisk i en særegen politisk kunst, manipulering av enmannskretsene til kongressen. Når disse kan endres hvert tiende år, trekker ofte flertallspartiet i de enkelte stater strekene slik at valget skal slå best mulig ut for dem. Resultatene kan bli groteskt utseende kartutsnitt. En avistegner satte øyne og klør på en av Gerrys bisarre dannelser så den lignet en salamander. Sammenstilling av en guvernørs navn og et amfibium er fortsatt et kjent begrep, "gerrymander". Geografiske misfostre blir det også av vår hjemlige politiske hestehandel, en norsk avart av gerrymandering som i neste omgang kan føre til endring av valgdistriktene.

I USA vil sterke krefter ha slutt på den utilbørlige gerrymanderingen, og ingenting tyder på at de vil følge den norske trenden med endringer av administrativ inndeling. Tvert om holdes den hellig. Leting med lys og lykte gjennom historien avslører bare én grenseendring mellom statene, en kuriositet fra 1857 da en liten flekk ble overført fra Massachusetts til New York. Stabilitet gjelder i høy grad også for de over 3000 counties.

Er strukturell rigiditeten dumt? Blir ikke stabile grenser normalt ansett som et gode? Selv Erna har gitt uttrykk for sistnevnte holdning. I fjor ble det foreslått å gi noen skarve kvadratmeter i 100-årsgave til Finland slik at deres høyeste punkt skulle havne på det 1361 meter høye Halti framfor et steinkast nede i lia der det ligger nå. Statsministeren sa nei. Man tukler ikke med grenser.

I andre land gjelder denne regel også innenlands. Lurvelevenet i pågående prosesser her hjemme gjør det lett å konkludere med at faste strukturer er en velsignelse. Hvordan skulle det ha gått i sterkt polariserte USA hvis de også skulle krangle om slikt? Tvunget til å finne løsninger innenfor eksisterende struktur slipper de evige diskusjoner om grensejusteringer eller sammenslåinger og spekulasjoner om at slike endringer i seg selv er et sesam-sesam. Troen på det blir fort en sovepute. Det pekes på frafallet i den videregående skolen i Finnmark, men vil det bedre seg bare fordi fylkesgrensa forsvinner? Alle kommuner kan oppleve trange tider. Om sammenslåing hver gang var løsninga, ville vi ha vært nede på én kommune for lengst. Flere lik i ei kiste gir ikke et levende vesen. Det gjelder å ta tak i selve problemet framfor å ty til strukturendring som løsning. Slik sett har de blå-blås regjeringstid blitt fem tapte år.

I næringslivet kan nye koster markere seg med å finne opp hjulet på nytt. Organisasjonskartene, rene labyrinter med streker i alle retningene mellom bokser fylt med navn på store og små sjefer, snus rundt på, men hvor ble det av framskrittet? Det er fort gjort at omveltningene i stedet suger energi ut av bedriften mens forbedringer uteblir. Andelen mislykkede fusjoner er også skremmende høy.

«Fremoverlente» politikere har hevdet at fylkes- og kommunestrukturen må være dynamisk. Skal Norge virkelig ha flytende grenser? Framdrift og innovasjon må man ha, men stabilitet er også en viktig suksessfaktor. Nå brukes angrep på sistnevnte som forutsetning for å få til de to første. Enten det gjelder høyskoler, sykehus, Nav-forvaltning, politi eller ymse andre institusjoner gripes det under rådende reformpsykose til samme løsning. Det kan være en svært synlig, men ofte akk så lite samfunnstjenlig måte å vise handlekraft på. Evnen til å finne gode løsninger og drive samfunnsbygging kan forsvinne der en overdreven endringskultur råder. Selvsagt kan det være mye å klage på i hvilken som helst organisasjon, men ved å tro at alt skal bli så mye bedre i en større enhet, hvilket det neppe blir, kanaliseres energien mot rene luftslott.

Framfor å være til hinder kan faste strukturer tvert om være limet i et samfunn. Innenfor både lokale og regionale enheter gir de folk følelsen av å ha ei hand på rattet samtidig som grenser ikke bør hindre samarbeid over dem. Ødeleggende lokaliseringsstrid, maktkamp og posisjonering oppstår heller når de fjernes. Dertil kommer alt det sekundære som må henge med i svingene når strukturer endres, alt fra telefonkataloger, matrikkelinndeling og registrering av fiskebåter via stort og smått innen offentlig, privat og frivillig virksomhet til det som fort kan bli en følge av regionreformen; mandatfordeling på Stortinget.

Haltende og selvmotsigende argumenter florerer. Forandring forfektes for forandringens skyld, og nåde dem som nevner ordet reversering. De blir raskt stemplet som sidrumpa bakstrevere, men hvem er det egentlig som reverserer? Kommunereformen, der de ansvarlige måler egen suksess i antall avviklede lokaldemokratiske enheter, må jo være et sjumilssteg tilbake til tiden før 1837 da vi fikk Formannskapslovene med sin intensjon om lokalt sjølstyre. Om Finnmark og Troms blir tvangssammenslått går de i revers til 1866 da de to ble delt. Reformer kan derimot være fine greier om de har et reelt innhold og ikke bare er påskudd for sentralisering med elendig eller manglende dokumentert behov for minimumsstørrelser.

Skulle Finland ha fått den ørlille biten med gråstein, måtte saken ha passert Stortinget med 3/4 flertall. Norgeskartet blir omrokkert i ekspressfart med ned mot én stemme i overvekt, ofte sterkt i strid med folkeviljen, med rekordlav entusiasme og uten troverdig begrunnelse, ordentlig utredning eller sedvanlige høringsrunder. Om administrativ inndeling ikke nødvendigvis bør være hogd i stein, må eventuelle endringer komme etter ønske nedenfra, etter en modningstid og når det hersker det som på godt norsk heter "brei semje" om saken. Toppstyrte heseblesende prestisjeprosjekt fører bare til et himla spetakkel og dårlig resultat.

Hareides initiativ for å lede KrF bort fra hestehandlingen med sentraliseringsregjeringa tenner et håp om at all denne ulykksalige mishandling av Norgeskartet vil opphøre. Vi er ikke tjent med gerrymandering på norsk.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags