Sandmæls dilemma

Riccardo Malandrino

Riccardo Malandrino Foto:

Av
DEL

LeserbrevI sin artikkel «Nei til fremmedfrykt, rasisme og islamofobi» i Lofotposten 8 juli, sier Kristine Sandmæl bl.a. at det islamske kultursenteret i Vågan, Al Hidaya, igjen har mottatt et trusselbrev der det uttrykkes at medlemmene bruker av velferdsstatens ressurser slik at de ødelegger landet, samt at muslimene ødelegger den kristne og den norske kulturen.

Sandmæl sier videre at Den Norske Kirke gjennom Mellomkirkelig råd, som hun leder, i mer enn 25 år drevet aktiv religionsdialog blant annet med muslimer og jøder i Norge og at det har vært samtaler preget av respekt for hverandres religion.

Sandmæl glemmer å fortelle litt om Mellomkirkelig Råds strategidokument «En pilegrimsvandring for rettferdighet og fred: Strategi for Mellomkirkelig råds engasjement for rettferdig fred i «Palestina» og Israel, 2018-2020».

I dokumentet, er en av tre hovedprioriteringer å styrke respekten for menneskerettighetene og internasjonal lov gjennom økumenisk samarbeid som bidrar til å «avskaffe okkupasjonen» og sikre en demokratisk utvikling i både Israel og «Palestina» (punkt 3, s. 1).

Dette har jo mer med «judeofobi» og rasisme å gjøre enn det har med «islamofobi» å gjøre. Det kan jo i alle fall ikke ha noen verdens ting med respekt for gjeldende og etablert folkerett å gjøre.

I styringsdokumentets punkt 1.3 står det følgende: «Vi tar avstand fra en utvikling i retning av at Israel blir en jødisk stat, som kan virke ekskluderende. Vi fastholder at Israel som et demokrati, må være fundert på alle borgernes like rettigheter, og at rettigheter ikke skal knyttes til religiøs, kulturell eller etnisk tilhørighet. Vi fastholder at Israel er en stat regulert av internasjonal lov, og at teologisk argumentasjon om Guds utvalgte folks rett til landområder ikke bør trekkes inn i dagens politiske forhandlinger.»

I dokumentets punkt 2.1, står det bl.a.: «Mellomkirkelig råd mener at når norske kristne reiser til «Palestina» og Israel for å oppsøke røttene til vår kristne tro, kan ikke dette gjøres i isolasjon fra den politiske realiteten på bakken.»

I dokumentets punkt 3.1.2, tar Mellomkirkelig råd til orde for å prioritere samarbeid med andre aktører i Norge (bl.a. Islamsk Råd Norge, som er en av Mellomkirkelig råds viktigste samarbeids-partnere jfr. dokumentets oversikt over Mellomkirkelig råds viktigste samarbeidspartnere) for å fremme de investeringer fra virksomheter som har en aktiv rolle i bosettingsøkonomien, og oppfordrer kirkelige og andre aktører til å unngå å kjøpe varer som er ulovlig produsert på «okkupert» område.

Strategidokumentet til Mellomkirkelig råd kan leses her:

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/aktuelt/filer-2017/strategi_palestina_israel_mkr_2017.pdf

Jeg vil stille Sandmæl følgende spørsmål: Tar Sandmæl, som leder av Mellomkirkelig Råd, avstand fra strategidokumentet til Mellomkirkelig Råd siden Sandmæl leder en organisasjon som i over 25 år har drevet med «aktiv religionsdialog» med bl.a. jøder?

Sandmæl sier at «Vi møtes som etterkommer av en felles stamfar, vi kommer alle fra Abraham i Bibelen, religiøst sett. Vi kaller oss alle «Abrahams barn». Videre sier Sandmæl at «som prest og prost i Lofoten har jeg mange positive møter med mine muslimske medvandrere på denne jorda. Jeg opplever respekt fra deres side, og jeg viser selvfølgelig respekt for dem.
Vi har troen på Gud felles, selv om våre religioner er veldig ulike. Jeg møter muslimer som på lik linje med kristne, buddhister, bahaier, jøder, ateister og andre ønsker å være gode samfunnsborgere som vil bygge det norske samfunn i fellesskap.»

Når Sandmæl blander inn buddhister, bahaier, jøder, ateister og andre som ønsker å være gode samfunnsborgere som vil bygge det norske samfunn i fellesskap, så matcher ikke det helt med overskriften på Sandmæls innlegg.

Hvordan harmonerer ditt argument om at «Vi har troen på Gud felles,...» med at muslimer ikke tror at Jesus er Guds sønn? Er det en annen Gud en Bibelens Gud Sandmæl ønsker å formidle?

Paulus sier i Galater-brevets første kapittel følgende: «Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annet evangelium, som slett ikke er et annet. Men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Selv om vi eller en engel fra Himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! Som vi før har sagt tidligere, gjentar vi nå: Hvis noen forkynner et annet evangelium til dere enn det dere har tatt imot, han være forbannet! Er det nå mennesker eller Gud jeg vil overtale? Eller forsøker jeg å gjøre mennesker til lags? Hvis jeg fremdeles gjorde mennesker til lags, var jeg ikke Kristi tjener.» -Gal. 1;6-10.

Sandmæl bør nok tenke over hva det betyr at kristne og muslimer kan referere til samme Gud. Da kan man først starte med hva det IKKE betyr:

Det betyr ikke at kristendom og islam plutselig skulle være identiske. Det betyr heller ikke at kristne må tro at Muhammed virkelig var en profet og fikk diktert Koranen fra engelen Gabriel. Det betyr heller ikke at Bibelen og Koranen inneholder det samme. Det betyr heller ikke at det kristne og muslimske gudsbildet er likt. Det betyr heller ikke at muslimske verdier nødvendigvis utgjør et like godt grunnlag å bygge et samfunn på som kristne verdier.

Sandmæl sier videre at «Den største trusselen mot vår kristne kulturarv ikke er mennesker av en annen tro. Hun mener at den største trusselen er oss selv, vi som kaller oss kristne, om vi ikke selv holder disse verdiene i hevd. Det er vi som skal bære den kristne kulturarven videre. Og som kristne kan vi ha godt av å ta fram ordene fra 3. Mosebok: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.»

Det er nok interessant å reflektere over hvordan man forholder seg til denne teksten som en Bibel-troende kristen i konteksten som Sandmæl bruker den i.

Når Paulus holdt sin preken for hedningene i Athen, så sa han bl.a. følgende: «Han har gjort hvert folkeslag av ett blod og latt dem bo over hele jorden, og har fastsatt deres forutbestemte tider og grensene for deres bosteder.» (Apgj. 17;26).

Vi er alle skapt av Gud og vi stammer fra ett menneske. Vi er alle i slekt og kan dermed som troende kristne kalle hverandre for brødre og søstre. Gud forholder seg allikevel til folk. Og folk handler ut i fra sine forutsetninger, og har ulike språk, holdninger, egen nasjonalfølelse og ofte også en uvillighet mot andre måter å tenke på. Som Bibel-troende kristne bør man selvfølgelig vise velvilje og åpenhet mot alle man møter.

Myndighetene har sin rolle, og må samtidig følge visse prinsipper. Men man må ikke presse myndighetene til å bryte regler bare fordi man føler sympati for enkeltmennesker.

Når det gjelder Sandmæls «fremmedfrykt», «rasisme» og «islamofobi» så bryter islamsk lære med åtte norske lover:

https://www.document.no/2020/01/10/islam-i-strid-med-atte-norske-lover/

Bibel-troende kristne bør selvfølgelig samarbeide med maktapparatet i den grad det er mulig (Tit. 3;1). Men noen ganger kan vår lojalitet overfor Gud og hans lov bli satt på prøve og føre til at man ikke kan overholde bestemmelsene fra verdslige myndigheter (Apgj. 5;29).

Så sier Sandmæl at «det er 75 år siden 2. verdenskrig endte. Det finnes slående likheter mellom forestillingen «jødene styrer verden» og «muslimene tar over Europa». Det er vår felles oppgave å hindre at konspiratorisk tankegods siver fra ytterkantene og inn mot midten av vårt samfunn, som akseptabelt «main stream» tankegods».

Jeg vil anbefale Sandmæl å lese debatt-innlegget «Islam – forenelig med demokrati og menneskerettigheter?» som sto på trykk på AN's nettside 27 april i år:

https://www.an.no/debatt/islam-forenelig-med-demokrati-og-menneskerettigheter/o/5-4-1197965

Sandmæl sier videre at «Religionsfrihet er en grunnleggende rettighet i Norge. Jeg er stolt av, og glad for at denne verdien får prege samfunnet vårt. Ingen rettigheter overlever imidlertid bare på grunnlag av historie og tradisjon. Dette er verdier som stadig må beskyttes og kjempes for. Mistenkeliggjøring og anklager bidrar ikke til det. Kristne og muslimer er ikke fiender i konflikt i Norge.Vi er troende som ønsker å respektere hverandres rett til trosutøvelse. Sammen bekjemper vi fordommer med dialog».

Til slutt oppfordrer Sandmæl «alle som ikke deler brevskriverens tankegods og å slå ring rundt våre muslimske naboer, så de kan oppleve at denne brevskriveren ikke representerer oss, og at de føler seg trygge i samfunnet og når de møtes til bønn.»

Bibelen advarer oss mot å dra i fremmed åk med vantro:

«Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hvilket fellesskap har rettferdighet med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket? Hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hvilken delaktighet har en troende med en ikke-troende? Og hvilken enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For dere er Den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: «Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem. Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk.» Derfor: Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke det som er urent, så skal jeg ta imot dere. Jeg vil være Far for dere, og dere skal være Mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige.» -2. Kor. 6;14-18.

Forbudet Paulus snakker om her, er ikke ment å kreve en fullstendig avvisning av alle sekulære autoriteter eller vennskap. Når ens kristne tro er i fare, eller når ens kristne oppførsel og innflytelse er utsatt for fare, så bør slike forbindelser brytes. Man kan vitne for vantro personer uten å skulle ta del i deres tro eller oppførsel.

Er det slik at Sandmæl har en baktanke om at troende kristne skal begynne å underlegge seg Koranens autoritet?


Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags