Norske verdier

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I 1432 opplevde Pietro Querini og mannskapet hans en katastrofe. Skipet deres ble ødelagt i en storm utenfor Frankrike, og de drev, uten seil eller kontroll i månedsvis. Mange av mannskapet druknet eller sultet i hjel. Til slutt strandet vraket deres på Røst i Lofoten. Der ble mannskapet tatt hånd om av lokalbefolkningen, gitt mat og husly, og pleie for skadde og utslitte kropper. Av Querinis mannskap på sekstiåtte, overlevde bare elleve.

Disse elleve ble mottatt slik mennesker i nød alltid har blitt mottatt i Norge: med åpne armer. Forståelsen av at vi alle er én tilfeldighet, én katastrofe, én forferdelig dag fra selv å trenge hjelp har være dyp gjennom tidene. Norge var nemlig for ikke lenge siden et av Europas fattigste land. Hjelpsomhet og solidaritet var ikke valgfritt, det var noe alle skjønte var nødvendig. Den som hadde litt fisk til overs, hjalp dem som hadde møtt svart hav. På den måten overlevde alle til rollene ble snudd om.

Til sammenligning er nå en rekke asylmottak i Nordland lagt ned. Det kommer for få asylsøkere til landet, og antallet kvoteflyktninger blir ikke økt. De som bor på mottakene blir nok en gang flyttet, nok en gang rives de opp med den rota integreringen er ment å skulle pleie. Blant disse beboerne er enslige mindreårige, barnefamilier, ensomme menn og kvinner. Mennesker som har drevet i land og søkt hjelp.

Querini og hans mannskap kom seg raskt. Etter tre måneder begynte de reisen hjem til Venezia der de spredte kunnskapen om klippfisken som ble laget på Røst. Klippfisk ble raskt til Bacalà alla Vicentina, den italienske versjonen av bacaláo, og italienerne begynte å importere store mengder hvert år. Det gjør de fortsatt, seks hundre år senere. Querini har betalt tilbake hjelpen han fikk mange, mange ganger. Sånn er det med hjelpsomhet: Den lønner seg ofte for begge parter, selv om man kanskje ikke ser hvordan, rent umiddelbart.

I dag må man spørre seg hvor denne innsikten i solidaritet ble av. I debatten om norske verdier er ofte balansen fullstendig forrykket: En helt naturlig skepsis til alt fremmed blir enerådende fordi hjelpsomheten ikke lenger er en dyd. Vi klarer ikke lenger å se at vi skal trenge noens hjelp, derfor er det lett å ikke strekke ut en hånd når man seiler forbi de viftende armene til de som drukner. Fellesskap oppstår kanskje sjeldnere i overflod, enn i armod. Uten felles skjebne, intet fellesskap. Norge er blitt så rikt at leiderne blir trukket opp i båten.

Querini og hans ti menn fikk mat og tak over hodet i en tid da mat og ly for vær og vind var dyrebart. Det var en tid da menneskeliv ble verdsatt på steder som Røst, og ingen sa at han måtte nektes fordi hele Italia ikke kunne få plass på ei lita øy i Lofoten. I dag har vi verdens største statlige fond, og verdens beste og lykkeligste samfunn. Og vi har regjeringsmedlemmer som har egeninteresse av å diskutere brunost i stedet for å gjøre jobben sin. Så lenge folk tror at asylsøkere innebærer kaos, vinner nemlig Frp stemmer. Jobben eller partiet? Det er blitt lettere å være seg selv nærmest. Så skjøre er norske verdier.

Marius Jøsevold

Leder og stortingskandidat, Nordland SV

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken