Å gjerde for geita

Runa Sundsfjord, 2. kandidat på listen til Vestvågøy Venstre

Runa Sundsfjord, 2. kandidat på listen til Vestvågøy Venstre Foto:

Av
DEL

LeserbrevJeg heter Runa Sundsfjord, er selvstendig næringsdrivende, 39 år, gift og 2-barnsmor. Jeg bor i Rolvsfjord, og jeg er partiløs.

Likevel er jeg 2.kandidat på Vestvågøy Venstres kommunevalgsliste. Å få lov å stå på en lokallagsliste uten å være medlem i moderpartiet, er for meg uvurdelig! Hvorfor? Fordi jeg brenner for lokalsamfunnet og ønsker å bidra med å finne gode løsninger slik at Vestvågøy Kommune skal forbli en attraktiv kommune å bosette seg i. Hvorfor Venstre lokalt? Fordi Kardemommeloven tiltrekker meg, og den er på en måte kjerneverdien i den sosial liberalistiske idé. Min frihet strekker seg til der den begrenser din, og vi har et felles ansvar for at alle skal ha det så bra som mulig. Jeg har ikke alle svarene, men jeg er god på å se muligheter - og jeg ønsker å jobbe sammen med en flokk mennesker, på tvers av politisk tilhørighet, som er gode til å lytte til innbyggernes behov og erfaringer, og sammen finne en retning hvor vi kan bli en del av løsningen, og ikke være problemet. De beste løsningene som dekker flest behov, kommer når folk med ulik bakgrunn og tankesett setter seg sammen med et felles mål. Setter man sammen et gjeng mennesker som alt er enige og tenker likt, fortsetter man i samme tralten.

Venstre er ikke tradisjonelt sett et landbruksorientert parti. Men Vestvågøy er en stor landbrukskommune, og dét bør få større fokus. Det er helt naturlig for meg å brenne for landbruket.

Så hvis jeg fikk være med på å bestemme…

…ville jeg blant annet jobba for at matjord skal få forbli matjord. Det er meg helt absurd at ikke matjorda ble freda i samme pennestrøk som myra. I et land med litt over 3% dyrkbar mark. Så vidt jeg vet er det mulig å bygge både hus, næringsbygg, fabrikker, vei, rundkjøringer, skoler osv på berget. Kanskje litt mer utfordrende for entreprenørene, men ærlig talt. Prøv å gjør berg og stein om til dyrkbar mark!

Jeg vil også gjøre en innsats for at leiejord mye enklere kan bli eiejord. Det er alt for mange bruk som ligger brakk fordi arvinger har emosjonell tilknytning til stedet, uten intensjoner om å holde det i hevd. Rekruttering innen landbruket forutsetter mer enn bare å ha en teig eller tolv å slå om sommeren. Det trengs boliger til gårdbrukerne, og fjøs til dyra. Vil tydeligere informasjon om gjerdeplikten og håndheving av den kunne vært et virkemiddel? Hvor eier, og ikke leier, er økonomisk ansvarlig for å holde utmarksgjerder i stand på sin eiendom. Kanskje det skulle kunne blitt lettere å skille fra hus fra marka, og ny eier enklere kunne bygd seg hus og fjøs et annet sted på eiendommen? Eller kan man gjøre det enklere å få stykket ut en liten flik av landbrukseiendommen til å bygge ei hytte til den som selger, slik at de fortsatt får beholde båndet til heimgården samtidig som nye krefter får slippe til? Alt med øye for å rekruttere til landbruksnæringa først og fremst. Det finnes helt sikkert gode løsninger om vi begynner å lete etter dem. For mat må vi ha!

Videre ville jeg finne en måte vi kan belønne bønder økonomisk når de er modige og tester ut alternativer til kraftfor beriket med soya. (vi vet alle hvor den soyaen kommer fra, og den er ikke dyrka på Ås…). Hva med å ta en titt i fjæra? Se litt på hva de gjorde for å holde liv i produksjonsdyra før i tiden før en kunne stikke på Felleskjøpet å kjøpe kraftfor. Jeg skjønner at metoder, behov og skala (og ikke minst økonomisk press og dårlige forutsetninger) i landbruket i dag ikke ser likedan ut som for 500 år siden. Men det betyr ikke at det ikke finnes andre måter å gjøre ting på som er mer hensiktsmessige enn i dag.

Jeg vil også belønne de bøndene som lar beitedyra gå i utmarksbeite for å fullføre sin økosystemtjeneste fremfor å bli slakta før jobben er gjort. Jeg ønsker meg lammekjøtt som består av beitefriskt fettmarmorisert kjøtt med smak av utmark, fremfor tykke fettlag med smak av håa og kraftfôr. Jeg ønsker meg også mer geit i utmarka, og tilgang til utmarksbeita kjekjøtt. Å gjerde for geita er ei kjent problemstilling, men ikke lengre en umulig oppgave! Et gjeng mennesker med ulik bakgrunn og tankesett, hadde et felles mål. Resultatet ble Nofence, et virtuelt gjerdesystem pr nå godkjent på geit. Jeg har selv brukt det på mine tre "bukkene bruse" i sommer og det har fungert over all forventing. Her vil jeg at til tross for Landbruksdirektoratets ønske om å nedprioritere SMIL-søknader om Nofence-systemet, at Vestvågøy Kommune skal jobbe for at slike søknader blir prioritert. Synergisk med håndheving av gjerdeplikten, hjelper vi sauebønder med å holde dyrene i utmarka fremfor at de trekker ned til slåttmarkene, hagene og veiene. Tørrfisk henger til den er ferdig, det samme gjelder all mat som må modnes før konsum. Det er ferdig når det er ferdig. Whisky kan ikke en gang kalles whisky før det har vært lagra 3 år på fat. Lam og kje fra Lofoten modnes best på utmarksbeite mener nå jeg.

Heldigvis har vi ikke samme rovdyrsproblematikk her i Lofoten som andre steder i landet hvor utmarksbeite nærmest er utenkelig. Dette bør vi kunne utnytte til vår fordel i mye større grad enn i dag, Lofotlam har gjort en formidabel jobb i omdømme av lam fra Lofoten, og med tanke på dagens fokus på dyrevelferd, hva er vel bedre enn beitefriskt kjøtt fra lam og kje som aldri har smakt kraftfôr, og har levd lykkelig i det fri uten å måtte være redd for annet enn en turist eller ti på sin livs sommer i fjellet.

FN oppfordrer til å øke selvforsyningsgraden, og vi kan ikke ta oss råd til å være så selektive at vi ikke vil spise kjøtt når det har så lavt klimaavtrykk som utmarksbeita lam og kje. Hvorfor vi vil meske oss i plantebasert import som krever ENORME resurser for å kunne produseres til menneskeføde, er ikke begripelig. Jeg vil gå så langt å påstå at utmarksbeita lam og kje i seg selv bidrar i klimapositiv retning! Gjennom beiting hindrer de gjengroing og sikrer biologisk mangfold. Vi vet alle at bier trenger blomster, og vi trenger bier osv. Hvem vet, kanskje den økonomiske belønninga vil være at bøndene til slutt får lønn for strevet, og sitter igjen med en akseptabel pris for produktene sine, fremfor at mellommenn og produsenter av pent innpakningspapir sitter igjen med gevinsten. Her må bøndene få litt spillerom og komme på banen med forslag til løsninger, fremfor at løsningene skal bli dratt nedover ørene på dem av akademikere! De som bruker skoen, vet best hvor den trykker!

Når vi klarer å finne løsninger på å gjerde for geita, så klarer vi å finne hensiktsmessige løsninger på det meste!

Jeg gjenntar: Mat må vi ha!


Godt valg!

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags