Vi, familie på fire flytter fra Frøya i Trøndelag til Unstad. Vi overtar familiegården og planen er å bo dels på Unstad og dels i Steinfjorden. Etter resultatløs kamp om boligtomt i Stenfjorden resignerer vi, flytter til Leknes og må redusere gårdsdrifta. Sånn gikk det til:

Etter mange år i Midt-Norge har jeg fått mannen på trua til å ”flytt heim”, og overta og utvikle familiegården. Vi brenner for Lofoten og Unstad, kulturlandskapet og det ”frie livet på landet”. Et kriterium han setter, er at vi har et alternativ til Unstad gjennom vinteren. Han vet at det blir for tungt med mørketida - sola som forsvinner i oktober og er tilbake i mars (!), og sørvestkulingen som blir til orkan i kastene når vi passerer Unstadtunnelen.

2020: Vi ønsker en bolig i Steinfjorden. Det ordner seg vel bare vi kommer nordover og får snakket med folk? Vi flytter midlertidig inn i et gammelt hus på Unstad, mens vi leter etter en alternativ bolig. Første vinter viser seg fra sin verste side, og bekrefter overnevnte; vi trenger et alternativ for å trives med å bo på Unstad store deler av året.

Vi går mange runder med alle i bygda - men ingen vil selge oss tomt. Til slutt får vi napp på Klevstad: Pettersen vil gjerne legge til rette for videre gårdsdrift på Unstad. Endelig noen som er villig til å selge tomt, og jubelen står i taket. Det er LNF-areal og krever dispensasjon, men det er tross alt snakk om ei gammel fjøstomt, midt blant bolighus. Avtrykket blir minimalt. Det er høyt press på boliger i Steinfjorden og vi føler oss sikker kommunen vil være velvillige til å tilrettelegge for en barnefamilie som i tillegg skal drive gård. Vi går inn i vår første lammesesong, jeg som assisterende jordmor for 250 lam. Vi går på med friskt mot – april 21.

11. juni 2021: Kommunen sier nei.

Oktober: Forvaltningsrådet sier ja. Ny jubel.

Desember: Statsforvalter har innsigelser i saken.

Gjennom vår andre vinter og andre driftsår på gården begynner vi å tvile. Vi ser ingen umiddelbar løsning, og øyner minst to vintre til i et trangt 60-tallshus med vaskemaskin i kjelleren, klestørk i stua og fjøsklær i yttergangen.

Vi går på akkord med oss selv. Jenta på 17 flyttet tilbake til Trøndelag i løpet av første vinter. Gutten på 9 får dirrende underleppe hvis han kommer hjem etter skolen og vi ikke har besøksplaner. Min ”alt-løser-seg”-mann er i ferd med å miste trua – hvorfor gjorde vi egentlig dette? Jeg begynner selv å tvile, men vil helst ikke si det høyt. Diskusjonen vi har 2-3 ganger i året kommer opp i romjula – kan vi trives med å bo på Leknes?

Et hus i Breidablikk er til salgs – få dager ut i januar er det i vårt eie. Det er blanda følelser, men en lettelse å ha plass, fasiliteter og ikke minst se solglimt i januar! Og dette er jo bare midlertidig – mens vi får på plass tomt og hus i Steinfjorden. Vi kjører gutten til skolen på Eltoft, før vi drar videre til fjøsstell og litt kontorarbeid.

Saken vår skal opp i forvaltningsrådet på nytt i februar. Vi registrerer at mange taler for å ta hele øya i bruk, for bolyst. Vi hadde politikerne med oss sist, og er trygge på at i de er med oss videre.

Denne uka sa politikerne nei.

Vi melder herved Horns slakteri at i oktober kommer 160 voksne sau til slaktebenken i tillegg til de rundt 250 lammene. Vi ser ikke lengre håp i enden av tunnelen, og må avfinne oss med at løsningen ble Leknes. Vi vil bo og trives, ikke bare bo og holde ut gjennom deler av året. Gårdsdriften reduseres til et hobbybruk – og det er med vemod å melde at det neppe blir nok sau i marka til å holde det fantastiske kulturlandskapet på Unstad i hevd (med mindre han Hermann har planer om stor oppskalering).

Så får vi se om vi finner motivasjon til videre drift – eller om vi legger gården brakk og satser på utleie alene. Til syvende og sist – om jeg klarer å overbevise trønderen at det er liv laga for oss i nord.

Les også del 2: Det er ingen skam å snu