Hvem vi er: Jeg er født og oppvokst på Saupstad / Holdal i Steinfjorden. Sommeren 2020 flyttet jeg tilbake for å ta over gården etter min far (Harry Martinsen, Unstad). Min mann kommer fra Frøya i Trøndelag, der vi har bodd i mange år. Vi tok med oss to arbeidsplasser til kommunen – jeg som leder for fiskehelsetjenestene i Åkerblå AS, og min mann som administrerende direktør i et havbruksselskap. Et og et halvt år senere har jeg sagt opp jobben for å utvikle gården på Unstad, og min mann vurderer hva neste prosjekt blir.

Utfordringen

Vi har alltid vært bevisst utfordringene med å bo på Unstad året rundt. Vi ønsker imidlertid at gården skal være vårt hovedbosted– noe som er hensiktsmessig ifht. drift. Planen var å flytte inn i et hus tilknyttet gården på Unstad det første året, for så å finne en bolig i Steinfjorden etterhvert. Dette viste seg vanskelig. Vi gav opp forsøket på å finne tomt i Steinfjorden, og inngikk intensjonsavtale på en tomt på Leknes for å ha et alternativt klart før en ny vinter. Etter å ha fått erfaring med gårdsdriften fant vi raskt ut at det ikke ville fungere, og vi stoppet prosessen på Leknes. Da Pettersen fikk høre våre hensikter var han positiv til å selge oss tomt, gitt at vi får fradelingstillatelse. Dispensasjonssønad er nå endelig avslått.

Huset vi bor i nå er fra 60-tallet. Det har fungert greit som feriebolig, men er ikke iht. dagens standard for å bo og trives året rundt. På gården vi driver har min bestemor livslang borett i kårhuset. Det fins mulighet for å fradele tomt på gården, men dette er også LNF-område, som vi aktivt benytter i gårdsdriften i dag. Hadde vi valgt dette alternativet, hadde vi oppnådd et nytt moderne hus med nok plass, men fortsatt utfordringene det er å bo på Unstad året rundt med et enslig barn i skolealder. Vi hadde for så vidt også bygget ned mer LNF-areal enn alternativet knyttet til omsøkte eiendom. Men det er jo tross alt i henhold til planen.

Status og alternativer

Vi driver en relativt stor sauedrift, og har utvidet fra 170 til 190 vinterfora sau. Før endelig avslag hadde vi planer om å utvikle virksomheten videre. Å ta over et gårdsbruk i dag handler mer om ideologi enn levebrød – og vi er så heldige at vi har økonomisk mulighet til å gjennomføre. Men vi må kunne trives og ha en god heim for å opprettholde motivasjonen. Vi drives av følelser for Lofoten og Unstad, for kulturlandskapet og for et levende bygdesamfunn. For vår del vil en bolig i Steinfjorden være mye av løsningen. Jeg hadde forstått at denne dispensasjonen kan være en prinsippsak knyttet til troskap mot plan og LNF-areal, hvis det hadde handlet om ei fin hyttetomt i sjøkanten . Her handler det imidlertid om et godt boalternativ. Det er ikke så vanlig å ha to hjem – men det ville være løsningen for oss i vår situasjon. Det handler om nærhet til lekekamerater for vår sønn, og trivsel gjennom den tøffe tiden med vinter og mørke. Nå ser vi ingen løsning, og vi har tatt første steg mot å avvikle gårdsdriften for å finne en livssituasjon vi kan trives med. Om framtida blir på Leknes – eller om vi ender tilbake i Trøndelag står litt åpent. Dette bildet viser situasjonen:

Konsekvenser

Dersom vi avvikler gården er det ingen i familien som vil drive den videre. Det er høyst usikkert om et salg på det åpne markedet vil resultere i videre drift, både mht. utfordringene med å rekruttere til næringa, men ikke minst med tanke på kjøps-, drifts-, og investeringskostander vs. inntekt. Jorda kan leies ut så lenge det fins behov hos andre bønder (noe som er høyst usikkert), men det løser ikke behovet for beiting og pleie av kulturlandskapet. Dagens to sauebesetninger på Unstad holder gjengroingen så vidt under kontroll. En reduksjon i beitedyr vil sannsynligvis føre til betydelig begroing over tid.

Hvordan ønsker Vestvågøy kommune å møte tilflyttere og hjemflyttere?

Da jeg flyttet til Frøya fikk nye innbyggere tilbud om en kommunal startpakke. Når vi flytter (hjem) til Vestvågøy, tar med skolebarn, arbeidsplasser, tar over en relativt stor gårdsdrift med ønske om å utvikle næringa – da forventer vi ikke annet enn å bli møtt med åpne armer og kanskje litt nysgjerrighet. Det vi hører ligner imidlertid mer ”Er dere sikker på at dere vil bo her?”. Jeg har prøvd å overbevise min mann om at her er det fint å bygge og bo, her kan vi utvikle... Nå er jeg veldig usikker!

Saksbehandlingen er omfattende, dokumentene er lange og intrikate. Innimellom lovhenvisninger og beskrivelse av bestemmelsene rundt en dispensasjon finner vi imidlertid noen vurderinger, og jeg ønsker å referere et utklipp fra klagesaken:

Det meste av det jeg beskriver under hvert punkt er skrevet i klagedokumentet, og ytterligere tydeliggjort i e-post til kommunens jurist for å være sikker på at saken var godt nok belyst.

  • Formålet er å få en bolig der sønn kan få lekekamerater: Nei – det er et av formålene. Generelt trives ikke familien på Unstad gjennom vinteren av flere årsaker. Vi ønsker en bolig for ”avlasting”, for trivsel og motivasjon til foreldre og barn, sånn at vi kan fortsette å bo store deler av året på Unstad der vi drifter en gård med 200 vinterfora sau.
  • Peker på bo – og driveplikt: Vi har redegjort for at kårhuset ikke er tilgjengelig da min bestemor har livslang borett i huset. Vi har fått opplyst (muntlig) om at boplikten for vår del i dag løses godt ved at vi bor på en naboeiendom ,så lenge noen bor i kårhuset. Det vises til at boplikten ikke vil oppfylles dersom vi oppholder oss et annet sted. Jo - vi vil fortsatt bo på gården vekselsvis og når det samfaller med behovene i drifta.
  • Det vil bli problemer med drift dersom vi i større eller mindre grad skal oppholde oss borte fra gården: Det VIL bli problemer med drift – hva er dette utsagnet basert på? Kan kommunen synse om hvordan vi vil drifte en moderne gård? Hva med de som driver flere gårder og bor på en – hvordan går drifta på de andre brukene? Vi skal ikke langt ”nedover bygda” for å finne eksempler. Så lenge boplikten er oppfylt må det være opp til oss og Mattilsynet å vurdere forsvarlighet. Drift kan løses ved hjelp fra moderne teknologi, familie, avløyser og vi selv som befinner oss 6 minutters kjøring unna. Hele avsnittet om gårdsdrift i saksdokumentet bærer sterkt preg av synsing og mening.
  • Tiltaket vil føre til at bosetting på Unstad reduseres: Tvert i mot! Har saksbehandler i det hele tatt lest argumentene? Vi har tydelig redegjort for at det aldri har vært et alternativ å bo hele året på Unstad, uten en alternativ bolig (i forsvarlig avstand mht. drift), vi skrev i klagen: Videre drift av gården for vår del betinges av mulighetenfor også å etablere en bolig utenfor Unstad, men i relativt stor nærhet. Finner vi ikke et alternativ i Steinfjorden skrev vi videre at alternativet var å flytte til Leknes, eller ut av kommunen. Vi kommer til å ha primærbolig og bostedsadresse på Unstad så lenge vi driver gården. Det må være bedre at noen bor fast på Unstad store deler av året, enn ikke i det hele tatt. Vi skrev i klagen og til forvaltningsrådet at uten et alternativ i Steinfjorden er konsekvensen flytting. Da må sannsynligvis gårdsdriften avvikles og jorda leies ut. Kommunens svar i saken forårsaker fraflytting fra Unstad, ikke vårt omsøkte tiltak.
  • Vi ser heller ikke hvofor det ikke er aktuelt å rive boligen på gårdsbruket og oppføre en ny, tidsriktig bolig: Boligen er gammeldags, men ikke riveferdig. Det et merkelig forslag i saksbehandlingen. Igjen stiller jeg spørsmål ved saksbehandlers kunnskap om saken – og sakens kjærne: Det er ikke et alternativ å bo på Unstad uten en altrnativ bolig gjennom vinteren

Jeg blir rett og slett veldig usikker på om de som avgjorde saken har satt seg godt inn i argumentasjonen, for vurderingen inneholder betydelig grad av synsing og selvmotsigelser.

Til slutt vil jeg gjerne underbygge min påstand i en tidligere sak i Lofotposten under overskriften ”Ingen hjelpsomhet” i et konkret tilfelle:

I vurderingen fra kommunen hevdes det at klagefrist ikke var overholdt. Dette ble visstnok også kommentert under siste forvaltningsmøte. Alle dokumenter var sendt inn iht. frist, men det manglet en signatur. Da jeg etter en måned ringte kommunens jurist for å sjekke status ble jeg gjort oppmerksom på at en signatur manglet, og at saken ikke ville behandles før formalitetene var på plass. Hvor mye ville det kostet kommunens representant å sende en e-post eller ta en telefon og si fra om denne formaliteten? I stedet blir det liggende i en skuff til – ja hvor lenge kunne det ligget? For all del – vi har møtt masse god service fra saksbehandlere hos kommunen, all honør til dem som står på tilbydersiden og gjør så godt de kan innenfor de rammene de har – men dette beskriver i stor grad serviceinnstillingen vi opplever i et overordnede bildet.

Vi savner at kommunen er mer fremoverlent i møte med sine innbyggere. Kanskje i større grad invitere til å stikke hodene sammen for å finne alternativer innenfor de rammene som foreligger. I vårt tilfelle: Kan vi bytte inn dyrkamark som er lagt ut til boligformål på vår eiendom på Unstad, mot LNF på Klevstad sånn at LNF-regnestykket går i 0? Det ville være å operere utenfor planen – men hvis en løfter blikket; kan det allikevel være i henhold til planens formål? Dette og andre alternativer kan utforskes i veien videre. Mye er mulig hvis planens formål i større grad er styrende når kommunen saksbehandler, enn planens firkantede rammer.

Les også: Kommunen får det som de vil?