Bli med oss tilbake til 26. september 1963, da Lofotposten hadde 81 medarbeidere og flyttet inn et nytt fireetasjers avishus på 2.400 kvadratmeter. Avisa kostet 50 øre i løssalg. Opplaget på femti og sekstitallet lå stabilt mellom 22.160 og 20.015 eksemplarer, men i 1946 var avisa oppe i 30.000 eksemplarer.

Landsdelsavis

Lofotposten var den gangen en avis som ble lest i hele landsdelen, og den ble ansett som en av de viktigste talerørene for kysten og fiskeriene. Det var åtte avdelingskontorer, og sågar eget Oslo-kontor.

Store norske leksikon skriver:

"Lofotposten greidde å etablere seg som den leiande avisa i Nord-Noreg. Eit viktig grunnlag for denne posisjonen var den rolla lofotfisket hadde i nordnorsk økonomi. Det tiåret då avisa blei etablert, var 20 000–30 000 fiskarar med i fisket. Dei utgjorde ikkje berre ein marknad for avisa under vinterfisket, men tok henne òg med seg heim att."

Stolthet

I anledning innflyttingen, var avisa torsdag 26. september 1963 viet innflyttingen, og det er kanskje ikke til å forundres over at det er mye stolthet mellom teksten og bildene i denne utgaven.

Avisa var en viktig arbeidsplass i Svolvær, og man fikk etter hvert begreper som "Lofotpostbyen", der det bodde mange familier som hadde sin inntekt fra avisa.

Selve flyttingen tok ifølge avisa selv to og et halvt døgn, og det gjøres et poeng av at det ble flyttet maskiner og utstyr for over en million kroner, samt inventar for hundretusener, uten skade.

Kanskje ikke så rart, da Norges Banks priskalkulator forteller oss at én million kroner i 1963 er det samme som 12,7 millioner i dag.

Det mange trolig ikke vet, er at entreprenøren som hadde hovedentreprisen var et firma fra Vestvågøy. Det holdt til på Fygle, og het Johansen & Johansen. Det var eid av Johs. Johansen og Asbjørn O. Johansen. Byggkontrollør for Lofotpost-bygget var sivilingeniør Einar Grann-Meyer fra Svolvær.

- Dette trekløveret har visselig stått overfor mangt et kinkig problem i det halvannet året det har tatt å føre opp Nord-Norges største avishus, men problemene er blitt løst og de er blitt løst på en meget tilfredsstillende måte, heter det i saken som har tittelen "De som æres bør"

Menn i dress

Det er dress og frakk som dominerer på bildene i avisa der huset presenteres, men vi ser av teksten og noen bilder at Lofotposten også var en kvinnearbeidsplass. Men vi er tidlig på sekstitallet, og "diktafon-damer" er en yrkesbetegnelse.

En rekke bedrifter ønsket til lykke med nybygget, og også Vågan kommune hadde kjøpt gratulasjonsannonse, som var undertegnet ordfører Erik Bergsjø.

Vaagans Sparebank Kabelvaag har en lengre gratulasjonstekst, og skriver: "Vi gratulerer Lofotposten med sitt nybygg og tidsmessige arbeidsplass. Avisen har vært en tradisjonsmessig vokter av Nord-Norge og Lofotens interesser og for næringslivet på land og sjø. Denne linje vil også i framtiden gi hell og framgang."

Profil

Ser man litt nærmere på Lofotpostens profil i akademisk sammenheng, er det interessant å lese hva Store norske leksikon sier om denne:

"Først og fremst var avisa landsdelspatriotisk, på permanent vakt mot alt som kunne smake av diskriminering, urett og nedprioritering av nordnorske interesser. Det kunne av og til kome på tvers av den borgarlege lojaliteten. Eit typisk eksempel var Jernverket i Mo i Rana, der Arbeidarparti-regjeringa hadde ein trufast alliert i Lofotposten."

Lofotposten var i tillegg til å være nyhetsleverandør lokalt, regionalt og nasjonalt, også den den eneste nyhetskanalen for de fleste lofotinger når det kom til utenriks. Vel og merke hvis man ser bort fra radio og etter hvert begynnende TV.

At det derfor er brukt spalteplass på å fortelle om leverandøren av utenriksnyheter, er derfor ikke så overraskende. Dette var telegrambyråenes tid, og store ressurser ble brukt på å bearbeid og skrive inn og skrive om informasjon fra disse tilbyderne.