Så også denne uka.

Men så ble skrivinga utsatt av noe som plager 15 prosent av norske kvinner og sju prosent av norske menn.

Det starter med noen vage tegn: Flimring ytterst i synsfeltet, dagslyset blir litt lysere og man føler seg «litt rar». I en travel hverdag er det ikke sikkert man legger merke til disse tegnene før det er for seint og man skjønner at anfallet er i gang.

Hva som utløser anfallene er ukjent. Det får man god tid til å fundere på der man ligger i et mørklagt rom og venter på at det skal gå over. Det kan ta noen timer – eller dager. Det er faktisk ikke funnet svar på hva som er årsaken, men de durkdrevne som lever med sykdommen peker på noen sammenhenger. For noen er stress utløsende faktor, for andre kan det være visse typer mat eller drikke. Men det blir litt som å si at kaffe er livsfarlig, fordi mange av dem som dør har drukket kaffe samme dag. Vi snakker om en kronisk sykdom som gjør som den vil og dukker opp når den finner det for godt.

Før det blir så ille at jeg rømmer til sengs, prøver jeg å fungere så langt det går. Jeg blir veldig trøtt og begynner med upassende gjesping i samtaler. Det føles som at fjeset lammes og mimikken forsvinner, som om halve ansiktet henger. Jeg gnur håndbaken hardt på panna og over øynene til jeg ser ut som en panda med all øyemakeup snurt utover. Pytt sann!

Men så kommer smertene i hodet. Det kan variere hvor smertene kjennes og hvordan de opptrer. Det kan være pulserende eller stabil pine.

Men det skal bli verre. Det er ikke før kvalmen kommer og kroppen kvitter seg med alt man ikke er født med at du vet at det er skikkelig i gang:

Kniver som står inn i kraniet og vibrerer. Et belte som er satt altfor stramt rundt hodet. Øyne som er på vei til å poppe ut. Nakken som er i ferd med å skru seg laus fra hodet. Sånn kan det føles.

Det finnes medisin mot denne elendigheten som har et navn: Migrene.

Men ifølge Hodepine Norge har over halvparten av de som har sykdommen ikke har fått stilt diagnose og har dermed ikke annet enn en nytteløs Paracet å hjelpe seg med.

Den typen medisin som ligger i veska mi fungerer fantastisk og stagger anfallet – hvis den blir tatt tidlig nok. Men det er ikke alltid lett å vite ut fra de vage signalene i startfasen av anfallet om det er et anfall, eller bare rusk på øyet – om det er en litt for sein kveld i forkant som gjør at man gjesper voldsomt.

Jeg bomma på signalene denne gangen og tok ikke medisinen i tide, og nå føles det som at jeg har kjøpt billett og står fremst i køen til en karusell jeg slettes ikke har lyst til å ta.

Selv om migrene rammer så mange, er det en sykdom vi vet ganske lite om. Mange vet ikke engang at det er forskjell på spenningshodepine, tømmermenn og migrene. Ikke all hodepine er migrene, men ved hjelp av tre enkle spørsmål kan man finne ut om man bør søke hjelp.

Den kalles PIN-koden, basert på den engelske forkortelsen for «photophobia», «indisposed» og «nausea». Blir du var for lys under hodepinen? Førte hodepinen til at du ikke kunne fungere i ditt daglige virke en eller flere dager de siste tre månedene? Blir du kvalm eller uvel når du har hodepine?

Svarer du ja på minst to av disse spørsmålene, er det sannsynlig at du har migrene. Om du har hyppige anfall, kan du snakke med legen din om det kan være aktuelt å prøve medikamenter som kan hjelpe.

Noen får et knippe anfall i løpet av et år, andre er satt ut av spill ofte. Uansett: Det passer aldri å bli syk. Å leve med migrene er som å ha en svakt tikkende bombe med seg overalt. Man vet aldri når den går av, men man kan være helt sikker på at det aldri passer å bli sjuk. Og det er lettere å få forståelse fra omgivelsene for at man ikke kan stille opp hvis man har «knekt armen» enn hvis man har «vondt i hodet». Det er liksom litt lite schwung over den begrunnelsen. Men sånn er det altså. Jeg kan ikke gjøre annet enn å ligge i et mørklagt rom og vente på at det skal gå over.

I en sånn situasjon, er det er umulig å ikke tenke på hva man nå går glipp av, hva som må avlyses, hvem andre som må stille opp i ditt sted på få minutters varsel – på jobb og heime. Det blir man ikke akkurat kvikkere av å tenke på.

Heldigvis fikk jeg god tid til å tenke på lørdagskommentaren jeg måtte skrive i et hattfokk så snart migrenekloa letta på fredag.

Temaet ga seg sjøl denne gang, det er aldri så galt at det ikke er godt for noe – selv ikke migrene!