Gå til sidens hovedinnhold

Det beste eg veit på skola

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Gøril, veit du ka det beste eg veit e på skola?» Jeg og to seks åringer er på tur i lysløypa på Bøstad. Det er mandagsmårra og jeg bruker «Skoggruppemetoden» for å styrke en elev i det sosiale samspillet med andre barn. «Hjelperen» vår, ei jente på 6 år, er kjempeglad for at hun får lov å hjelpe og være med på tur. Hun har masse å fortelle. Eleven som trenger ekstra støtte lytter interessert til det vi snakker om, han er spent på å ha med en annen unge på mandagsturen vår.

Jeg svarer 6-åringen at jeg tror det må være engelsk. Jeg smiler lurt, og legger til; jeg er engelsklærer, og engelsk er det artigste faget. Nei, svarer hun, det er basseng! Eg elska svømming, fortsetter hun. Hun smiler fra øre til øre. Heldigvis får denne eleven gjøre det beste hun vet, hver uke. Er hun særdeles heldig, eller er det slik det skal være? De fleste mener nok at det er bra at førsteklassingen får gjøre det beste hun vet på skola. Vi vet at trivsel er viktig fra første skoledag.

Jeg er lærer, som du sikkert forstår. Nå skal Vestvågøy kommune avgjøre hva som er den beste skolen for ungene våre i kommunen. Dessverre ser det ut til at diskusjonen bare går ut på hvor skolen skal være, og ikke så mye om hva skolen skal være. Jeg er livredd for at det skal bli foreslått spenstige forslag om at en lærer kan undervise flere klasser samtidig online. Eller at en skal kjøre mellom klasserommene.

Vi vet masse om hva som gjør at elever trives på skola, enten det er ei stor eller lita skole. Vi gjennomfører elevundersøkelser hvert år. Og vi har fått svar, hvert eneste år. Hva vi bruker svarene fra elevene til, er en annen ting. Forskning har vist oss, at relasjon mellom lærer og elev er det viktigste for at en elev skal trives og lære på skola. Hvis læreren ikke er på skola, men på kjøretur til neste klasserom, blir det vanskelig å bygge gode relasjoner. Hvis læreren er på skjerm, blir det vanskelig å bygge gode relasjoner. Hvis det er for mange elever som skal ha en bit av en lærer, at det er for store klasser, blir det vanskelig å bygge gode relasjoner.

Hovedaktiviteten i skolen skal være fag og læring. Det skal ikke være noen motsetning mellom det, og å skape et godt læringsmiljø, mener jeg. Trygghet for den enkelte elev skal være like viktig som om at skola har tak, vindu og varme om vinteren. Mangler trygghet, er det her innsatsen først og fremst skal settes inn.

Det hadde vært så mye enklere om min jobb som lærer bare var å undervise i klasserommet. Da hadde det vært helt problemfritt om jeg kjørte mellom klasserom, eller satt fremfor PC’n når jeg underviste. Å skape rom for læring er ikke det samme som å undervise. Å skape trygghet for læring er ikke det samme som å møtes på Teams. Jeg bruker mye tid på å tilrettelegge hva hver enkelt elev/gruppe skal lære, og jeg bruker mye tid på vurdering og gi tilbakemelding på det hver enkelt elev har prestert, og hva de må jobbe videre med. Jeg bruker utrolig mye tid å snakke med elever om hvordan det er å være tenåring, og om at tenåringslivet ikke er så enkelt. For noen er det så vanskelig at livet virker ikke verdt å leve. Jeg bruker masse tid på å motivere noen elever til å klare å komme på skola. Heldigvis er det få, men ên er altfor mange. Jeg bruker masse tid på å løse opp i små og store konflikter. Jeg skulle ønske at slike konflikter var ferdig kl 14.30 hver dag, men slik er det ikke. Jeg bruker mye tid på å snakke og samarbeide med elever, foreldre, andre lærere, Helsesykepleier, PPT, barnevern, BUP og politi. Jeg jobber mye som detektiv, og må etterforske hva som har skjedd. Hvorfor mangler det gardiner i 9. klasserommet, for eksempel? Jeg kan snart begynne som ufaglært i KRIPOS, så god er jeg blitt på etterretning.

Der 1. klassingen ofte vil fortelle om hva de liker å gjøre, så spør 10. klassingen: «Hvordan vet du det Gøril?» Det skaper trygghet for ungdomsskoleeleven at jeg vet og har oversikt om hva som skjer i gangen, nede ved do, på fotballbanen osv. Og, at vi voksne, som skal skape ei god skole, snakker med hverandre og gir et kollektivt godt skoletilbud for alle elevene. At lærerne har oversikt over hva som skjer.

Det er «disse andre tingene» jeg gjør mest i løpet av ei uke. Jeg får betalt for ei arbeidsuke på 43,42 timer, og 19 av de timene er jeg i klasserommet. Jeg elsker å være i klasserommet, men det er ikke det jeg gjør mest.

Så tilbake til starten. Det skal ikke være spesielt at en 6 åring får oppleve det beste hun vet, nemlig å være i bassenget, hver uke. Det viser at hun trives og har det fint, hun er allerede en elev som viser stor sosial kompetanse og hjelper andre på sin måte. Det er slik det skal være på skola. Det skal være fint og trygt å være på skola.

Nå har jeg akkurat fått vite at Formannskapet i Vestvågøy skal bevare skolestrukturen og at det skal settes ned ei gruppe som skal se på de største utfordringene i Vestvågøyskola. Jeg håper og ber om at de som er viktigst på skola får lov til å si noe om hva som er det viktigste i Vestvågøyskola. At de som vet hva som er det beste på skola får lov til å si noe om hvordan de vil ha det på skola. At ikke bare «de gamle» snakker om hvor skolen skal være. Det er viktig at elevene også blir hørt i arbeidet med å finne ut av hva de største utfordringene til skola i Vestvågøy er.

Jeg registrerer også at rådmann, Kjell Idar Berg sier at Vestvågøy bruker mye mer penger på skole enn landsgjennomsnittet. I følge KOSTRA-tallene for 2019, som er de siste tilgjengelige, så står det: at «netto driftsutgifter i grunnskolesektoren, i prosent av samlede netto driftsutgifter», så bruker Vestvågøy 21,5%, sammenlignbare kommuner i gruppe 11, bruker 23,1%, og landet for øvrig 23%.

Hva vil skje om den gruppa som skal se på utfordringene i Vestvågøyskola finner ut at 21,5% er mindre enn 23,1%, og at Vestvågøyskolen har en utfordring fordi den er underfinansiert?

Kommentarer til denne saken