Gå til sidens hovedinnhold

Det handler om tro

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har vokst opp på det lille stedet Napp i Flakstad Kommune. I det lille fiskeværet har det i alle år vært et skille mellom folk. Et skille som er så naturlig og udramatisk at folk flest ikke tenker over det. Det er lenge siden jeg selv tenkte over det, men NRKs dokumentar om privatskolene i Guds Menighet fikk nok flere nappsfjæringer til å gruble litt ekstra over morgenkaffen uavhengig av hvilken side av skillet de kommer fra.

Skillet på Napp omtales lokalt som “nappsfjæringer” og “vektningan,” og er en klassisk fortelling om “vi” og “de andre.” I NRKs dokumentar som hovedsakelig fokuserte på menigheten er det samme skillet i stor grad manifestert gjennom ordbruken “vi” og “storsamfunnet.” Det såkalte skillet på Napp har også i stor grad manifestert seg i en fysisk barriere også. Fra Nappskaret og nedover mot Napp regner man i stor grad at “vi nappsfjæringer” bor, mens kjører man andre veien fra Vareidskaret og mot Vikten finner vi “vektningan.”

Dette skillet, uavhengig av hvor naturlig eller kunstig det er, har eksistert i vårt lille fiskevær i evigheter. Skillet er kunstig fordi menneskene på Napp og Vikten lever side om side. Vi er kolleger på jobb. Vi går på skole på videregående og høgskoler. Vi slår av en prat på butikken. Vi leverer fisken hos de samme fiskebrukene. I stor grad bor og lever vi på likt vis uavhengig av hva vi tror på. Vi prater det samme språket. I praksis så finnes det ingen kulturelle barrierer i vårt daglige liv. Vi er i det store og hele de samme menneskene i all vår fullkommenhet (eller ufullstendighet.)

Det er likevel et naturlig skille i vårt åndelige liv. Et skille som antageligvis ingen på Napp noen gang vil benekte. Det skillet handler om et livssyn som vi som ikke tilhører menigheten vet lite om. Vi registrerer at våre naboer går på “møtene” hver søndag. Vi registrerer at våre naboer ikke sender sine barn til organisert idrett eller kultur. Vi som var elever på den felles barneskolen på Napp registrerte at enkelte emner i våre O-fagsbøker var revet ut. Da jeg vokste opp registrerte vi en annen tilnærming til kropp og seksualitet enn det vi etterhvert skulle oppleve andre skoler hadde. Men denne ulikheten er likevel så innarbeidet at det knapt kan tales om et skille. Det er mer som at man både trenger tyttebær og sukker for å lage tyttebærsyltetøy.

Jeg tror mange på min side av nappskaret mener vi har registrert en ganske konservativ holdning blant vår medbygdinger. At våre gode naboer har en tro som gjør at de har en langt mer konservativ holdning til en del samfunnsområder enn mange av oss andre. Samtidig opplever jeg at Guds Menighet ikke er en homogen masse, men består av enkeltindivider med ulik tilnærming til tro. NRK fremstilte i stor grad at menigheten lever uten TV, men det er likevel mange av våre naboer som har TV. NRK fremstiller det som om ingen stemmer ved valg, men senest sist valg var det medlemmer i menigheten som stilte på valglister i Flakstad Kommune. Til sist tror jeg nok det er mange i Flakstad som opplever at det finnes minst like religiøse bevegelser rundt om i landet som den vi finner på Vikten.

Gjennom generasjoner har det på Napp bygd seg opp en forståelse og en sameksistens mellom disse to måtene å tilnærme seg livet. Den fremmede religionen er ikke fremmed fordi den har eksistert på Napp i utallige generasjoner, og vi har lært at den er der. Religionen føles ikke fremmed på samme måte som islam eller hinduisme. Likevel vet vi mindre om våre naboers tro enn vi vet om islamsk tro. Vi lever så nært, men likevel så fjernt.

Dog har vi lært oss å akseptere det fremmede elementet i vår bygd som en del av vår hverdag. Det er en del av oss - også vi som ikke er en del av menigheten. Det er likevel noen av oss fra Napp som sitter med blandede følelser etter å ha sett dokumentaren Guds Utvalgte. Har vi akseptert for mye? Har vår iver etter å ha et behagelig samkvem med omverdenen ført til at vi har oversett det åpenbare? Finnes det flere ulykkelige mennesker i vår bygd enn det vi utgangspunktet trodde?

Selv har jeg ingen gode svar på disse spørsmålene. Likevel gnager en bekymring meg. Bildet som ble fremstilt på TV kombinert med at jeg husker de bøkene med de avrevne seksualundervisningssidene fra 90-tallet. Fraværet av barn på lokale idrettslag og kulturarrangementer. Vonde historier fra de som har valgt å skille lag med menigheten. Men det er nettopp her man som iakttager og nabo risikerer å bevege seg i gråsonen mellom fordommer, rykter og reell bekymring. En gråsone som i små lokalsamfunn balanserer på en line som er alt annet enn stram. Linen er snarere slak, og hengt opp i sterk nordavindsblåst.

Jeg mener likevel det er for lettvint av menigheten og vårt lokalsamfunn å avfeie dokumentaren med den unnskyldning at menigheten blir dårlig fremstilt. Beskyldningene er reelle og kommer fra flere hold. Den kritiske journalistens oppgave er ikke først og fremst å behage de øyne som finner tid å følge med, men å sette spørsmålstegn ved nettopp den type maktstrukturer man finner i politikk, religion og øvrig organisasjonsliv. Det er naturlig nok ingen behagelig sak for hverken skolen det gjelder eller lokalsamfunnet rundt. Graden av lukkethet rundt menigheten, og urovekkende tv-bilder av medlemmer av menigheten som ikke tør stå frem med navn og bilde gjør at jeg kjenner meg mer urolig enn på lenge. Barnas velvære må komme foran lokalsamfunnets ønske om ro. Søken om kunnskap må komme foran troen på at alt er i skjønneste orden.

Jeg mener vi har kommet i en situasjon der vi må gjennomføre menneskets vanskeligste kombinasjon av øvelser. Vi må puste med magen, samtidig som vi ikke kan lukke øynene. På den ene siden blir menigheter som Guds Menighet ofte beskyldt for uriktige ting som grunnlag av samfunnets fordommer, men på den andre siden finnes det fra andre steder eksempler på uheldige tilstander i lukkede samfunn til tross for et lite og, i utgangspunktet, oversiktlig lokalsamfunn. For alle parter bør gjennomføres en grundig og troverdig undersøkelse rundt de påstandene som kommer frem i dokumentaren. Gjerne gjennomført av noen som ikke er tilknyttet kommunene eller skolene. Undersøkelsen bør ikke bare omhandle nåværende barn, men også gå tilbake i tid for å avdekke eventuelle tidligere tillitsbrudd mellom elever og skole. Det bør også legges vekt på dialog mellom lokalsamfunn og skole - dette tror jeg vil være positivt for tilliten mellom folk i de to bygdene.

Det er derfor positivt at skolene i Guds Menighet har signalisert at elever som føler seg til offer for utenforskap bør ta kontakt. Dersom beskyldningene mot skolene er riktig mener jeg imidlertid det ikke er en god fremgangsmåte, og sannsynligvis med liten effekt gitt anklagenes karakter. Å få lagt denne saken død med undersøkelser og fakta vil være positivt både for skolene, lokalsamfunnet og kommunene. Uavhengig av hvor vond prosessen dit vil være, og hvilket resultat prosessen vil medbringe.

For akkurat nå er vi på samme stedet hvor det hele startet i 1883. Med tro. Hvem skal vi tro på? Anklagerne? Avhopperne? Skolen? Menigheten? Våre naboer? Egne oppfatninger?

Kommentarer til denne saken