Gå til sidens hovedinnhold

Det må være lov å pirke i de som blir rike og berømte - selv om de er sympatiske

Lofoten på lørdag

Musikk har skapt bråk, skandaler, kontorverser og overskrifter til alle tider. Terningkast i alle varianter. Karrierer og egoer har blitt gigantiske over natta - og glemt igjen like fort.

Den voldsomme debatten rundt TIX og hans vinnerlåt fra Melodi Grandi Prix illustrerer på aller tydeligste vis at folk vil ha og bryr seg om musikk. Heldigvis for det. De lar seg berøre av den - og av artisten som person.

Sånn har det alltid vært. Og da Chuck Berry, Jerry Lee Lewis og Elvis satte fart på rocken ble det i alle fall liv i leiren.

Kiss, AC/DC og Mötley Crüe ble ikke enorme rockeband på grunn av sin subtile og lyriske tilnærming til konseptet "tekst". Rockehistorien er full av låter, band og artister som har forherlighet en ekstremt destruktiv og usunn hedonistisk livsførsel.

Musikk er sin tids opprør. I alle generasjoner har det vært musikk de voksne ikke forstod, som var bråkete, jævlig og elendig. Så ble de som digget Led Zeppelin, Rolling Stones, The Who og Beatles som ungdom selv voksne - og fikk noe å tenke på når dura på med helt nye sjangre, artister og lydbilder.

Eller kanskje ikke.

Fenomenet TIX illustrerer nettopp det nok en gang. Det har alltid vært en avgrunn mellom det massene, og særlig de unge, syns er populært og bra - og det mange anmeldere, foreldre, sjefer og andre viktige folk mener.

Som artisten selv skriver "ener på terningen - ener hos folket". Det er tatt på kornet. For folk er folk. På godt og vondt.

Så her er vi i 2021. En åpenhjertig, åpenbart talentfull kar snakker åpent og sterkt om psykisk helse, selvmordstanker, fortvilelse og ensomhet - og blir allemannseie med låtene sine.

Det bare å anerkjenne at en tidligere konge av vulgære russelåt-hits greier å bli omfavnet av landet - og til og med gjør melodi grand prix mange hakk mer kredibelt i samme draget. Det gjør han som en langt mer voksen artist. Det er godt gjort.

Det speiler også ei tid der slike tema endelig snakkes mer åpent om. Det er på sett og vis vår tids opprør. Også er det også pandemi og nedstengning - kanskje treffer artister som TIX ekstra godt i dette helt spesielle og vanskelige året.

Debatten om anmeldelser, pannebånd-steking og et brennbart kommentarfelt sier også en god del om 2021. Om takhøyde for kritikk, om hvor lett det er å la seg bli krenka både på egne og andres vegne. Om hvordan ordvalg kan ramme hardt. Men det sier også noe om ei tid der populære artister har et ansvar for å bruke plattformen de har på en god måte - og som også gjør nettopp det.

Midt i denne diskusjonen står en musikkanmelder som kanskje ikke tuner helt inn på samtida låta er lagd i eller på sjangeren - og som kom med noen litt sleivete og krasse vendinger.

Samtidig må det være lov å diskutere og kritisere alle som tar en posisjon i offentligheten. Det må være lov å sette ting på spissen - uten å gå over streken selvsagt. Det må være lov å pirke i de som blir rike og berømte - selv om de er sympatiske og sveiper landet rundt i beste sendetid.

Alle som blir store stjerner i dag blir det også fordi noen vet hva de gjør.

Vi kan ikke bli et samfunn som bare skal være heiagjeng for det som er populært eller de som gjør noe bra. Eller for "vårres karra". Vi kan ikke bli et samfunn av emojis og likes.

I det mye omdiskuterte og taktløse "grine på Lindmo"-sitatet ligger det en kime av noe annet viktig. Vi lever enda mer enn før i de sterke historienes tid - selv om det til alle tider har vært sånn at artister blir store også på grunn av mystikken og dramaet rundt.

Alle ser etter noe de kan drømme seg bort i eller identifisere seg med. Derfor vil media, også vi i Lofotposten, helst ha de personlige historiene i en sak.

Det er rett og slett en del av å lansere noe om man får sjansen til å åpne opp på Lindmo eller andre store talkshows - eller i en avis. Det må stadig mer til for å bryte gjennom i strømmen. For alle som skal nå ut er det viktig å kunne by på.

For alle som vil ha klikk, streams og seertall er det gull. For de som ikke har så mye personlig drama å komme med, eller ikke slår han hos massene, er det verre. Ikke er det noe særlig med scener å spille på heller.

Mangfoldet og nyansene er ikke så lett å få øye på verken i samfunnsdebatten eller på radio for tida.

Det er noe i det når Egon Holstad raljerer over at musikk debatteres på en absurd måte i 2021 - med steking av pannebånd fremfor å ta ny, norsk musikk på alvor. Og i et år der musikk- og kulturbransjen lider brutalt, er det grunn til å frykte at de er de store som overlever - dessverre.

Man kan diskutere strømmetjenestenes algoritmer og medias jakt på de rette historiene opp og ned.

Den tidvis brutale sannheten er at det brede lag av folket vil ikke ha dybdeprogrammer eller artikler om bølgen av ny, norsk kvalitetscountry og americana. De vil se TIX. Og coverversjoner på "Hver gang vi møtes". Og Maskorama. De vil gå på festival for å treffe folk og få en opplevelse. Det er også helt greit.

Men det fine med musikk er at det alltid kommer en reaksjon. Vi får bare håpe noen av de som kan by på mangfoldet holder ut.

Selv sitter jeg i mitt 38-ende år med ei hylle full av masse gammel rock og gammel jazz på vinyl i stua. Kan jeg da egentlig mene noe om en artist som TIX og pop som er lagd for en annen generasjon enn meg? Neppe.

Jeg syns uansett "Falling Angel" eller "Ut av mørket" på norsk er en litt slitsom og enerverende låt. Men jeg har hørt langt verre - også i Melodi Grand Prix. Og helt siden forrige lørdag har den surret i bakhodet.

Det er vel en bragd det også.

Men kan det ikke dukke opp en nytt opprør og en ny runde punk og rock snart, vær så snill?

Kommentarer til denne saken