Gå til sidens hovedinnhold

Distriktsutvikling og blått hår

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvorfor planlegger kommunene for en vekst som aldri kommer?

Folketallet går ned i halvparten av landets kommuner, uten at det ser ut til å rokke ved lokalpolitikernes framtidsvisjoner. På «Lytring» i Svolvær den 18. november inviteres det til debatt om kommuneplanlegging.

Ikke arbeidsplasser, men folk

Problemet og debatten er ikke ny. I store deler av etterkrigstida har distriktene vært preget av en flyttestrøm av unge voksne til mer sentrale strøk. Svaret på de utfordringene dette har medført, har tradisjonelt vært å skape flere arbeidsplasser som et bolverk mot flyttestrømmen. Gir det fortsatt mening å legge slike strategier til grunn?

Spørsmålet er betimelig. Allerede er det slik at mange distriktskommuner sliter med å bekvinne de arbeidsplassene man faktisk har. For ofte er det snakk om det som tradisjonelt har vært oppfattet som kvinnearbeidsplasser – omsorgsjobber i offentlig sektor. Den mangelen på unge voksne som mange distriktskommuner opplever, skjer samtidig som vi blir flere eldre. De gamle blir også eldre enn før.

Det er med andre ord et tiltakende gap mellom behov og ressurser. Og selv om dette allerede merkes, kommer utfordringene garantert til å bli større. På toppen av det hele er det ikke bare en utfordring for distriktskommunene; det blir også flere eldre i storbyen. Bygda risikerer å bli tapere i kampen om arbeidskraft.

Kunnskap og virkelighetsforståelse

Dessverre tar de lokale folkevalgte alt for sjelden dette inn over seg. Dette handler ikke nødvendigvis om inkompetanse og dumskap. Det handler i stor grad om hvilken kunnskap som kommunene skal agere, planlegge og styre ut fra.

I demografiutvalgets utredning (NOU 2020:15, «Det handler om Norge») beskrives utfordringene med befolkningsnedgang, aldring og spredt bosetting. Men det presenteres også et glimt av håp. Flyttestrømmen fra distriktene forventes å avta – rett og slett fordi det blir færre unge flyttere å ta av. Bi-smaken i dette resonnementet er vel kanskje merkbar, men basert på befolkningsframskrivinger fra Statistisk Sentralbyrå forventer man faktisk en stabilisering av folketallet for de minst sentrale kommunene fram mot 2040. Mon det.

Fra forskerhold har det vært påpekt at disse framskrivingene er urealistiske og basert på svakheter i metodegrunnlaget – oppløsningen i dataene er ikke god nok. Et lokalt eksempel synliggjør dette; for Moskenes viser SSBs prognoser en befolkningsvekst – til dels betydelig – fram mot 2040, stikk i strid med historisk utvikling. Alternative prognoser utarbeidet av Telemarksforskning viser derimot en nedgang i folketallet på 20-30% (alt etter hvilke forutsetninger man legger til grunn). Målt mot utviklingen så langt, kan man si at forskerne leder i konkurransen mot byrået.

Behov for realisme

Det kan selvsagt være bekvemt å klamre seg til de mest optimistiske framtidsfortellingene. Men med et ukritisk forhold til dette kan lokalpolitikerne fort ende opp med å holde folk for narr, eller som det sies i Vett og Uvett – å kaste blå hår i auan på folk.

At det planlegges ut fra urealistiske forutsetninger mangler det ikke eksempler på. Det er kanskje en fattig trøst for distriktene, men det kan være vel så tydelig på steder som faktisk er i vekst. For eksempel Bodø kommune som skal bygge en helt ny bydel, og som har lagt til grunn et hjemmesnekra vekstscenario som er dobbelt så sterkt som SSBs mest optimistiske prognose. En vekst som altså er like stort i antall personer som prognosene for hele Nordland i samme periode. Hvor skal disse folkene komme fra? Moskenes?

Utgangspunktet er kanskje forskjellig fra bygda, men konsekvensen trenger ikke være så ulik: dette er oppskriften på dysfunksjonelle styringsinstrumenter for de folkevalgte.

Er tilpasningspolitikk svaret?

Man skal ikke underslå muligheten for vekst i en del distriktssamfunn, og utfordringene handler selvsagt ikke bare om offentlig sektor og omsorgsyrker. Det grønne skiftet gir lovnader om utvikling; batterifabrikker, hydrogenproduksjon og mineraler. Men på langt nær alle kan forvente å ta del i en slik utvikling.

Både for byer og distrikter er det derfor fornuftig å ha en mer virkelighetsnær holdning til vekstpolitikk som det eneste saliggjørende. En tilpasningspolitikk som i større grad tar inn over seg realitetene i befolkningsutviklingen vil bli en dyd av nødvendighet for mange kommuner, og ikke bare som en plan B. En tilpasningspolitikk må først og fremst basere seg på lokal attraktivitet; gjerne for andre, men kanskje først og fremst for de som allerede er der, og vil være der. Målet må uansett være det samme – god velferd for innbyggerne.

Kravet til nytenking og innovasjon vil være vel så stort som i hvilken som helst vekststrategi. Kommunene må organisere sine tjenestetilbud smartere og i større grad tenke regionalt om arbeidsmarkedene. Og de må gis mulighetene til det. En politikk som adresserer usikre boligmarkeder, en kunnskapspolitikk som tar tak i sentraliseringen av kompetanse, og et kommunalt inntektssystem rigget for framtidsscenariene, er viktige forutsetninger for å lykkes.

Det handler om lokaldemokrati

For en stund tilbake var jeg til stede i et kommunestyremøte hvor befolkningsutfordringene ble diskutert. Selv ikke SSBs prognoser pekte oppover. Likevel mente deler av kommunestyret at det nå var viktig å sette seg «hårete mål». En dobling av folketallet ble ansett for å være hårete nok. Man kan selvsagt la seg forbløffe over avstanden mellom mål og realiteter. Samtidig er det forståelig. Å gi opp, kaste kortene, hjelper ikke for noe. Det er viktig å vise optimisme og handlekraft. Men slag i lufta er ikke godt for så mye heller.

Prisen kan tvert imot være høy; i verste fall skuffelse og politikerforakt.

Kommentarer til denne saken