Nylig traff jeg en far som utbrøt:

– Har jeg syntes at vi betaler for mye skatt, trekker jeg det tilbake. Vi har et fantastisk helsevesen. Det må vi beholde.

Han hadde nettopp hatt førstehånds erfaring med lokalsykehuset på Gravdal og Nordlandssykehuset Bodø som pårørende til et familiemedlem som skadet seg kraftig. På Gravdal sto et team med syv klar til å stabilisere skaden før Sea King-helikopteret fløy pasienten til Bodø der et lag på 20 overtok. I en dramatisk situasjon var den fremste garantisten for liv og helse i et beredskapsmodus som imponerte mannen.

«Ved avslutning av regnskapsåret 2021 viser resultatet et budsjettavvik for 2021 på 170,9 millioner kroner. Dette innebærer et negativt avvik på 20,9 millioner kroner ut over budsjettert inngangsfart på 150 millioner kroner. Opprinnelig beregnet inngangsfart for 2022, eksklusiv pandemikostnader, videreføres derfor med minus 150 millioner kroner. Basert på dette opprettholdes også vurderingen om en samlet omstillingsutfordring på 280–300 millioner kroner. Risikovurdert effekt av identifiserte omstillingstiltak var i styresak beregnet til 126 millioner kroner. Det innebærer at gjenværende omstillingsutfordring med behov for nye tiltak per januar 2022 var på 155–175 millioner kroner.»

Dette er hentet fra siste rapport til styret om den økonomiske situasjonen for sykehusene på Gravdal, Bodø og Stokmarknes som utgjør helseforetaket Nordlandssykehuset. 280–300 millioner kroner av et budsjett på fem milliarder kroner skal kuttes. Delvis kan det forklares med investeringer. Uansett, det koster å gi folk helsehjelp.

Nesten all virksomhet drives i spennet mellom effektivisering, usikre økonomiske rammer og krav. Det gjelder ikke minst sykehusene. Fram til 2002 drev fylkespolitikerne helsetilbudet. Regjeringen Stoltenberg førte eierskapet over til staten, og innførte ny organisering. Driften ble organisert i regionale helseforetak, med egne styrer og ansvar for å drive i økonomisk balanse.

Modellen var inspirert av New Public Management (NPM), en styringsmodell som skjøt fart i den vestlige verden fra 1980-tallet. I grove trekk handler NPM om at politiske myndigheter skal ha en mer overordnet rolle, mens ledelsen i hovedsak skal drifte og utvikle virksomheten, i dette tilfellet sykehus. I tillegg ble personalavdelingene omdøpt til Human Resource (HR), og fikk en mer strategisk rolle i utviklingen av sykehusene.

Kritikerne mener for mye av fokuset ble flyttet fra pasientbehandling til effektivitet og økonomi. Tilhengerne så styringsformen som mer effektiv ved at beslutninger ble flyttet nærmere det enkelte sykehus. I boka «På helsa løs – økonomifokuset i norske sykehus» fra 2013 mener overlege ved Ahus og forfatter Eli Berg at foretaksmodellen har svekket norske sykehus.

– Konkurranse, mistillit, økonomifokus og lojalitet til ledelsen i stedet for til pasienter og kolleger ligger innebygd i foretakstenkningen. New Public Management har vist seg lite egnet som verktøy for organisering og ledelse av offentlig sektor, inklusive helsetjenesten, skriver hun.

– Vi bør evaluere innføringen av NPM og HR, og endre til modeller som er bedre tilpasset kompetansevirksomheter som skal levere velferdstjenester. Vi bør få flere yrkesgrupper inn i toppledelsen, spesielt sykepleiere. Det er en strategisk kritisk mangel i de fleste helseforetakene at det gjennomgående mangler sykepleiere i ledelsen fra førstelinjen helt opp til toppledelsen. Finansieringsmodellen må gjennomgås. Ordningen skulle opprinnelig gi insentiver til å få behandlet flest mulig pasienter. Men dagens politiske mantra er at færre skal behandles på sykehus, og heller i kommunene, skrev andre nestleder i Norsk Sykepleierforbund, Kai Øivind Brenden i fjor.

Sykehusøkonomien med sine ulike finansieringsformer, framstår som kompleks. Jeg hører styremedlemmer og direktøren på hvert møte sier at situasjonen i Nordlandssykehuset er dramatisk. Det snakkes om «inngangsfarten» i det nye året, som visstnok er den reelle nedskjæringen kontra målet styret hadde på slutten av fjoråret. Nå er inngangsfarten for lav.

Ja visst brukes det stadig mer penger i helsevesenet. Ifølge Aftenpostens gjennomgang, fra januar i år, brukes det nesten 80 milliarder kroner mer på spesialisthelsetjenesten i Norge enn i 2005. Justert for prisveksten tilsvarer det en økning på 34 prosent.

Noe av kritikken mot foretaksmodellen er krav til langt hyppigere rapportering, og dokumentasjon. Det er ikke kostnadsfritt. Ifølge Aftenpostens gjennomgang brukes det nå nesten 80 prosent mer penger på administrasjon enn i 2005.

I sin tid ble fødeavdelingen erstattet med jordmorstyrt fødestue på Gravdal på grunn av for få fødsler. I 2008 ble stedlig ledelse i Lofoten erstattet av en felles ledelse for Nordlandssykehuset HF med kontor i Bodø. I 2015 dannet et tusentalls lofotinger en menneskering rundt Nordlandssykehuset Lofoten etter at akuttilbudet sto i fare. Forslaget ble trukket tilbake, og siden har roen senket seg om framtida for lokalsykehuset for de omflødde holmene vi kaller Lofoten.

Hva når 280 – 300 millioner kroner skal kuttes? For hvem blir det dramatisk?

Andre deler av landet kjenner kanskje sterkere på usikkerheten. Bunadsgeriljaen, med over 100.000 støttespillere, har markert den mest synlige motstanden mot nedleggelse av fødeavdelinger og svekkelse av flere lokalsykehus. Ordførere på Nordmøre har protestert mot det regionale foretaksstyrets beslutninger om sentralisering.

På Stortinget har Sp og SV gjentatte ganger fått stemt ned forslaget om å erstatte helseforetakene og New Public Management-inspirert styring med politisk styrt sykehusdrift. Fordelen er at politikerne må ta breiere hensyn enn styrene som har klare føringer fra de regionale helseforetakene for hvor mye penger som kan brukes. Ap og Høyre står fast på dagens modell.

Da vi sto rundt Nordlandssykehuset Lofoten desemberkvelden i 2015 viste værgudene seg fra sin beste side i forhold til budskapet lofotingene ønsket å formidle. Det blåste stiv kuling, fly var innstilt og innledere under markeringen satt værfast i Bodø. Bedre kunne ikke behovet for lokalsykehus med akuttfunksjoner intakt blitt demonstrert.

I den økonomiske situasjonen Nordlandssykehuset står i nå må imidlertid spørsmålet stadig stilles: Dramatisk for hvem?

Noe som bør bekymre er refleksjoner fra ansatte. I fagtidsskriftet for psykologer skriver tidligere psykologspesialist Ole-John Pedersen, med 34 år bak seg i Nordlandssykehuset Salten, om hyppige omorganiseringer, trangere økonomiske rammer og mindre tid til pasientene. I fjor ble teamet som jobbet utadrettet mot hjem og skole, og fanget opp unge som verken møtte på poliklinikken eller skolen, lagt ned. Det samme skjedde med Familieenheten, etter 40 års drift.

– Korttidsenheten må effektivisere sitt arbeid med betydelig kortere liggetid, og det kan bli slutt på å møte ungdommene og deres nettverk hjemme i form av for- og ettervern.

I et fylke med stort frafall fra videregående skole, og blant landets høyeste når det gjelder unge uføre, bør i hvert fall et godt forebyggende arbeid prioriteres ut fra samfunnsregnskapet. Vi blir stadig færre yrkesaktive i Nordland. Blir alle investeringsplaner gjennomført innen bygg og anlegg skal 400 milliarder kroner brukes fram til 2028. Alt henger sammen med alt, ikke minst trygghet og bolyst.

Spørsmålet melder seg igjen: Dramatisk for hvem?