– Vi har én til her, han kommer nå!

Førsteflyet fra Svolvær har fylt opp kabinen tidlig, jeg er sistemann gjennom sikkerhetskontrollen, avgangshallen og inn i flyet.

Kort tid etterpå tar vi av fra flyplassen lofotkommunene vil legge ned, for å få bygd storflyplass på Leknes og ny E10.

Fem minutter etter annonsert avgangstid lander vi i Bodø. Ankomsten for ny flyplass på Leknes ser det noe verre ut for for tida.

– Jeg tror momentet har gått ut av saken, sier tidligere stortingspolitiker og ordfører Jonny Finstad.

Vinteren 2020 sto næringslivsaktører i Lofoten sammen om et krav om storflyplass og vei. Politikerne fulgte opp, med et sjeldent fellesskap og brei enighet i lofotkommunene om samferdsel.

Etter det har lite skjedd. Det gir grunn til å spørre hvor dypt og bredt fundert ønsket om en stor flyplass egentlig har vært. Og hvor stor evnen er til å få det til.

Lofoten ligger foreløpig ikke an til å få de store utbedringene på E10, som forutsetter støtte fra Vågan til å legge ned i Svolvær og bygge storflyplassen.

Sett fra Svolvær vil Hålogalandsveien bringe Evenes mye nærmere enn i dag. Allerede går det flere ekspressbusser i motsatt retning av Leknes. Iveren i Vågan etter felles flyplass virker heller ikke å være påtakelig stor i dag.

Torsdag møtte 15 personer, flere av disse Høyre-politikere, opp på Leknes for å høre suksessoppskriften til Mo i Rana. I 2025 skal Norges første nye flyplass på 50 år åpnes her.

Riktignok var det sommer ute, men det var ikke høy kabinfaktor under foredraget til prosjektleder Henrik Johansen i Polarsirkelen Lufthavnutvikling. De har hentet inn 150 millioner kroner fra næringslivet. Kommunen blar opp 450 millioner kraft-kroner.

Alt for å sikre ny flyplass.

En flyplass som blir til tross regional konflikt, uenigheter og skarpere kanter enn det man ser i Lofoten. Den blir en realitet på tross av at Avinor på et tidspunkt også mente den verken var samfunnsøkonomisk eller bedriftsøkonomisk lønnsom, og i 2019 ikke ville drive den.

I Lofoten mente den samme etaten året etter at det måtte bli storflyplass på Leknes. Den er isolert sett også lønnsom. Det er et paradoks for de som ønsker bygginga velkommen – i et mye mindre geografisk område med færre innbyggere

Samtidig er dagens ledelse i Avinor ikke den samme som ivret for felles flyplass i Lofoten i mange år, og som sto bak omfattende og gjentatte analyser av hvor en mulig storflyplass kunne ligge. Gimsøy ble utredet minst to ganger, før Leknes ble valget.

Pandemien har også svekket økonomien i Avinor.

Rådet fra Rana, en av de store byene i Nordland, er å skape entusiasme bredt, drive aktiv lobby, stå sammen, knytte allianser og kreve å bli sett.

Men Lofoten mangler for tida alle punktene på lista. Det skorter på miljøer og aktører som både evner og ønsker å sette saken på dagsorden. Hvis de finnes, opererer de fullstendig under radaren.

En av oppskriftene fra Rana-miljøet var å skape en lengsel etter en stor flyplass. Responsen i kommentarfeltene nå for tida er alt annet enn unison jubel for en storflyplass på Leknes. Få tar til orde i debatten uten å bli spurt direkte.

Det er et dårlig utgangspunkt for de som vil legge rullebanen ut over Bollemyra. Debatten og omtalen i mediene har pågått så lenge, uten at noen har greid å skape verken håp, entusiasme eller realisme.

På Leknes sto politikere og næringsliv iherdig på for å forlenge dagens flyplass. Avinor mener det ikke er hensiktsmessig, og dro til med en helt ny og mye større storflyplass på 2400 meter rett ved sentrum og store boligområder.

Det er trolig også mer voldsomt enn flere hadde sett for seg. For utviklingen av sentrum og omlandet reiser det også flere spørsmål.

Utbyggingen er også koblet til utbedringer og innkortinger på E10. En kobling folk flest ikke forstår så mye av. Det skaper heller ingen stor iver etter storflyplass. Det største engasjementet er rundt å utbedre veien, helst med én gang.

En annen forklaring kan være at dagens tilbud fra Leknes og Svolvær, og Evenes, totalt sett ikke oppleves som dårlig nok.

I Bodø venter mitt neste fly til Oslo. En litt raus halvtime går. Rullebanen vi nettopp landa på skal etter hvert flyttes lenger ut.

Nede i byen har NHO Nordland-direktør Daniel Bjarmann Simonsen, med fortid i prosjektet bak ny by – ny flyplass i Bodø, kontor. Han mener Lofoten er for lite samla om store prosjekter innenfor samferdsel.

Det er nok sant, men det er også lett å si fra en del av Nord-Norge med større ressurser, befolkningstall og politisk kjøttvekt å vise til.

Det er grunn til å spørre seg hvor stor vekst i passasjerer, turister og andre det er rimelig å anta Nord-Norge skal få, og om det er realistisk å regne med en tredje ny, stor flyplass i Nordland.

I dagens nasjonale politiske landskap virker det som en stor oppgave å få ja til. Spesielt for et Lofoten som i manges øyne også kan betraktes som et område med naturgitte fordeler som gir oss både fisk og turister, uansett hva vi foretar oss.

Henrik Johansen i Rana la også vekt på at de gode prisene kommer med konkurransen – og at mye av jobben også er å få til et godt tilbud. Heller ikke det kommer av seg selv, for en region som sliter med å nå fram fra før.

Lofoten trenger to flyselskap for å få den store effekten, mener han. Pandemien har gitt flere flyselskap, men om selskap som Flyr, Norwegian og SAS vil gå inn for å fly fra Lofoten til Oslo, på bekostning av trafikken fra Evenes og Bodø gjenstår å se.

Lofotrådets prosjekt «De Grønne Øyene» skal fronte Lofoten som et lavutslipps-samfunn. Det inkluderer også grønn luftfart. Forsøkene på å forene det med en storflyplass er en pedagogisk vanskelig øvelse.

Utenfor flyvinduet går de trofaste propellene til Widerøe enda ei god stund til.

Hvilke flytyper som er aktuelle, på hvilke drivstoff, om 20 år, vet vi ikke ennå. For Lofoten kan ny flyplass ha kommet for seint, rett inn i et grønt skifte og debatt om reiselivs-belastning.

Dagen etter lander jeg i Svolvær, rett før klokka 23 på kvelden med dagens siste fly. Landinga merkes godt. Det gjør også hverdagen for de som styrer lofotkommunene.

I Vågan er politikerne nå fullt ut opptatt av å håndtere store kutt, besparelser og indre konflikter mellom de styrende partiene.

I Vestvågøy er den politiske debatten heller ikke-eksisterende for tida. I Flakstad får man støtte til rassikring, her handler debatten om veien skal gå i tunnel eller den mye omtalte «bainveien». Ute i Moskenes har kommuneøkonomien kollapset totalt.

Regionen når uansett i liten grad opp verken på nasjonale veier, fylkesveier eller hvor mange flyruter staten skal betale for over fjorden. Det skjer i en landsdel som fra før ikke er bortskjemt med statlige midler på samferdsel.

Uansett om man er for eller mot ny flyplass, er Lofoten er en region som virker å ha få venner i både fylkeskommune og storting når det gjelder utfordringer i både nåtid og framtid.

For de som stiller til valg i 2023 er det en stor oppgave å ta fatt på.