Du skal reise til byen ...?

UTFORDRINGER: Moskenes er blant landets mest fiskeriavhengige kommuner, målt i sysselsetting, og en stor turistkommune, skriver journalist Magnar Johansen (innfelt)  om i denne kommentaren.

UTFORDRINGER: Moskenes er blant landets mest fiskeriavhengige kommuner, målt i sysselsetting, og en stor turistkommune, skriver journalist Magnar Johansen (innfelt) om i denne kommentaren.

Du ska reise til byen, min venn, sang Jack Berntsen på debutplata i 1974. Det gjør folk fortsatt.

DEL

KommentarTeksten skrev forfatter og lærer Jahn-Arill Skogholt fra Storfjell i Vågan i 1970, mens han studerte i Oslo. Den beskrev utviklingen i etterkrigstiden, med sentralisering, fraflyttingstilskudd og en nasjonal tro på at «større er best». Til Jack Berntsens melodi ble «Bygdevise», eller «Kor e hammaren, Edvard» som den ble kalt på folkemunne, en kampsang mot avfolking og maktkonsentrasjon, og for bygde-Norges eksistens basert på naturressursene utenfor stuedøra.

Det mange kaller et distriktsopprør bidro nok sterkt til at Nord-Norge, i motsetning til Nord-Sverige, langt på vei beholdt en desentralisert bosettingsstruktur. Vi hadde og har fiskeriene. Du kan flytte folket, men ikke fisken. Statsråden som karakteriserte sjarkfisket som «en torsk i den ene enden, og en tosk i den andre», fikk ikke gjennomslag for satsingen på store landanlegg og en supereffektiv trålerflåte.

Sentralisering har vært og er en drivkraft i samfunnsutviklingen. Men sentralisering er ingen naturlov. Den handler om politiske valg, lokalisering av offentlige institusjoner og næringsliv. Den handler om overgangen til utdanningssamfunnet, om hvor studietilbudene og jobbene finnes, om lønnsnivået. Den handler om effektivisering av produksjonsmidlene til lands og til vanns, og et land som er blitt lettere tilgjengelig gjennom bedre kommunikasjonstilbud.

Jahn-Arill Skogholt var selv et produkt av en utvikling som førte til at stadig flere ungdommer fra bygda tok høyere utdannelse. Det året han sendte teksten til «Bygdevise» til ukeavisa Dag og Tid, skyllet fortsatt sentraliseringsbølgen inn over hjemregionen. Fra 1970 og de neste 20 årene mistet Vestvågøy 979 innbyggere, og Vågan 362. Verre gikk det med de to minste, Værøy og Røst, som ble henholdsvis 261 og 165 færre.

I 1970 var Flakstad og Moskenes sammenslått i «Moskenes kommune, med 3702 innbyggere, fordelt på 2007 i Flakstad og 1705 i Moskenes. Kommunene ble delt fra 1976 etter 12 års opprivende ekteskap. Delingen bremset ikke nedgangen. I 1990 var Flakstad kommune redusert til 1604 og Moskenes til 1445.

Det gjennomgående trekket er at de minste kommunene er de største taperne de siste 50 årene. Mellomstore kommuner har enten bremset eller snudd nedgangen siden 1990. Vestvågøy har økt folketallet med 886, til 11.433, og Vågan med 255, til 9608. I de fire øvrige Lofot-kommunene er det kontinuerlig nedgang, med til sammen 1058 færre innbyggere de siste 30 årene.

«Av kommunene med under 5.000 innbyggere, ble befolkningen i tre av fire kommuner redusert i de tre første kvartalene i 2019. Ingen av kommunene med over 50.000 innbyggere opplevde det samme. I perioden 2008 til 2018 har innbyggertallet i kommunene med under 10.000 innbyggere blitt redusert med over 50.000 innbyggere. Disse har flyttet til kommuner med over 50.000 innbyggere», skriver Statistisk sentralbyrå i sin oppsummering høsten 2019.

Kommunereform, politireform, domstolsreform, nye krav og oppgaver til kommunene, sentralisering av skattekontor. Listen er lang over såkalte reformer. Begrunnelsen er blant annet å bygge større kompetansemiljø for lettere å rekruttere fagfolk. Hvor skjer det? Dere vet svaret.

Regjeringen har varslet at den skal opprettholde distriktstiltak som landbruksstøtten, og reduksjon i arbeidsgiveravgiften i nord. Et nytt begrep har gjort sitt inntog i distriktspolitikken, «desentralisert sentralisering». I Lofoten tipper vi at det betyr at flere interkommunale funksjoner samles på Leknes og i Svolvær. Til syvende og sist håper nok regjeringen at de mindre kommunene etter hvert stiller spørsmålet: Klarer vi oss alene? Og at svaret blir nei.

I Lofoten ser vi en tydelig desentralisert sentralisering. Vi kan bruke tall for perioden 2013 – 2020, de syv årene dagens regjering har styrt landet. Vestvågøy og Vågan har økt innbyggertallet med 964, de fire øvrige er blitt 300 færre.

Befolkningsutviklingen er ikke tilfeldig, sett i lys av nasjonal og fylkeskommunal politikk. Styrking av regionsentrene er førende prinsipp. Det er bedre at flakstadfjæringene flytter til Leknes eller Svolvær enn til Bodø eller Oslo.

Jeg vet at statistikk kan tegne et heller svart bilde. At uansett hva som gjøres, så nytter det ikke. «Utviklingen» går i en retning. Eller?

«Det er i stor grad tilfeldigheter som gjør at en kommune får flere innbyggere. Ut fra dette kjedelige svaret kan det i første omgang virke som om det ikke er noe kommunen kan gjøre for å snu utviklingen i ønsket retning – til befolkningsvekst. Men det er det. Det viktigste er å gripe mulighetene når de dukker opp. Og ikke minst se mulighetene, og være klar når muligheter dukker opp».

Det skriver Ailin Aastvedt, seniorforsker og assisterende direktør ved Telemarksforskning, i en kronikk i Kommunal Rapport. Hennes resept kan høres enkel ut, men fungerer, ifølge Aastvedt, i flere kommuner: Ha oppdaterte kommunale planer, raske beslutningslinjer og en aktiv og årvåken oppmerksomhet på muligheter som byr seg. En kommune er det store «vi», alle må engasjere seg, oppfordrer hun, og fortsetter:

«Etabler noen overordnede felles mål – og hold fast på disse! Stadige omkamper er lite produktivt. For å få hele samfunnet med på den store dugnaden det er å snu en negativ befolkningsutvikling, er det essensielt at hele samfunnet er med på å sette mål for ønsket utvikling. Motivasjonen for å delta og engasjere seg, er gjerne knyttet til at utviklingen oppleves som meningsfull, og at den enkelte bidrar til et felles mål».

Bjellesauen for en slik utvikling er kommunene, politisk og administrativt. Vi ser utfordringen med bitte små administrasjoner, og mangel på ansatte som har næring og utvikling som arbeidsfelt. Spørsmålet kan like godt være: Har de råd til å la være? Banker noen utenfra på døra og vil etablere seg her? Eller må de små mer aktivt ut å rekruttere? Hvem skal være lyttepost utad for å finne «noen som passer for meg?»

Mellom 2012 og 2018 fikk Flakstad 24 millioner kroner til omstilling. Målet om å øke folketallet ble raskt erstattet med å stabilisere. Fasiten er en nedgang på 82 i perioden. Jeg har savnet en oppsummering. Var omstillingsarbeidet optimalt innrettet? Ville utviklingen sett mørkere ut uten statusen?

Vi bor i Lofoten. En av Norges desidert største merkenavn i reiselivssammenheng. En spydspiss i markedsføringen av nasjonen i utlandet. Et naturikon, en region som står høyest på listen når nordmenn skal feriere innenlands. Åstedet for verdens største sesongfiskeri. Gründere som utvikler utstyr til fiskeflåten, oppdrett, lokal mat, reiselivsprodukter.

Som en økonom ville spurt: Hvordan kan småkommuner kapitalisere dette til å bli flere hoder?

Hadde svaret vært enkelt ville oppskriften vært klar. Men problemstillingen er mer sammensatt, og framfor alt avhengig av nasjonale føringer. Likevel, anbefalingen fra Ailin Aastvedt har noe for seg. En kommune med mål om tilflytting må tenke om den er forberedt, blant annet med planverk. Går dagene med til å behandle fasadeendringer på bygg og lengde på flytekaier, blir det mindre tid til å tenke strategisk.

I et innlegg i Aftenposten i november i fjor hevdet Erling Røed Larsen, forskningssjef, Housing Lab-OsloMet og professor II, Handelshøyskolen BI, at sentralisering er blitt et skjellsord. I kunnskapssamfunnet er sentralisering av kompetanse nødvendig.

«I Norge er det blitt en populær sport å snakke ned de store byene. Det antydes at det ekte Norge befinner seg et sted i distriktene. I utlandet skryter nordmenn hverken av byer eller bygninger, men heller av fjord og fjell, snø og ski. Men er det noe å være spesielt stolt av? Dette er jo ikke noe vi med kløkt og innsats har klart å få til, dette noe naturen har servert oss. Det eneste vi har klart, er å klamre oss fast».

Vi fristes til å spørre økonomen: Vi har da kapitalisert naturens rikelige gaver vi lever av og med. Hva er landets nest største eksportnæring? Og største?

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags