Gå til sidens hovedinnhold

En dag skal vi jo alle dø

Lofoten på lørdag

Hva som skal skje oss i livet, vet vi ingenting om på forhånd – bortsett fra en ting: At vi alle skal dø.

Det er det naturligste i verden, egentlig – å bli født, leve og dø.

Likevel er det mange andre ting vi driver med som føles mer naturlig og selvfølgelig:

Å sette seg inn i en diger metalldings og forflytte seg i rasende hastighet fra en kant av landet til en annen.

Å holde kontakt med venner og kjente via en kvadratisk innretning som sender og mottar usynlige signaler gjennom lufta.

Å pante flasker.

Å gå på jobb.

Lage middag.

Sånn går nu dagan, og de flyr.

Åh, nå stilles klokka fram igjen, eller tilbake? Hvor ble sommeren av, hvordan krymper bunaden i skapet, hvorfor parkerer naboen på en sånn irriterende måte?

Vi surrer rundt med vårt, morra, middag og kveld, sommer som vinter – med mer eller mindre tett frekvens av høydepunkter som får oss til å kvittere ut at «Nå har vi det jaggu godt!».

«Og du dør så langsomt at du tror du lever», skrev Bertrand Besigye. Det høres kanskje helt gresk ut, men tenk over det – han har rett, det er det vi driver med, egentlig. Vi fødes og dør, og det som skjer i midten, kaller vi livet.

Men av og til rykkes vi ut av surret i midten og blir konfrontert med døden. Det kan skje brått og brutalt, eller det kan komme som et varsel, et verstefallsscenario, en snikende visshet om at ingen medisiner virker lenger eller at tida renner ut.

Når vi skjønner at om ikke lenge blir ingenting det samme, kan vi miste fotfestet. Samtidig som vi holder i håpet, begynner vi å forberede seg på det verste. Det kalles ventesorg.

«Ventesorg beskriver en situasjon der man «vet» at man kommer til å miste (...) noen som betyr mye. Ventesorg er en følelse av tap før døden oppstår. Den har blitt beskrevet som en «normal prosess», men livet er langt ifra normalt hvis du går igjennom den: Du venter på at din kjære vil dø, men «akkurat når det vil skje», er man ikke kjent med», skriver Natasha Pedersen i Dagens Medisin.

«Man skal ikke ta sorgene på forskudd», heter det. Det er vanskelig å late som at alt er som før, når døden plutselig har blitt en del av bildet. Vi balanserer rundt, venter på nytt og gruer oss til det som venter. Vi mimrer om de glade dagene da vi surra rundt i hverdagene, og trodde vi kunne gjøre det for alltid.

Som pårørende eller venn vil vi så gjerne hjelpe og si de rette tingene, men det er ikke lett å vite hva de er. Vi vil oppmuntre uten å glatte over, vi vil trøste uten å trenge oss på, vi vil vise at vi bryr oss uten at den syke sjøl ender opp med å måtte trøste oss. Det er jo ikke oss det er synd i!

Det er nesten så vi skjemmes for å være så triste, når vi tross alt kan gå på jobb, lage middag og alle de andre vanlige tingene, mens en vi er glad i og dens nærmeste, må gi avkall på sine vante hverdager.

«Aldri så galt at det ikke er godt for noe», heter det optimistisk. Oppdriften i oss er sterk, og selv når alt er meningsløst trist, finnes det visst lyspunkter om man justerer forventningene ned. En god natts søvn, dager og timer uten smerte, kan plutselig bli noe å feire for en hel familie og venneflokk før ferden nådeløst går videre som en berg-og-dal-bane.

«Memento mori» – «husk døden» er et begrep mennesker helt fra antikkens tid har syntes det er nyttig å ha med seg i hverdagen. Det gir et godt perspektiv på hva som virkelig betyr noe i de timene, dagene og årene vi får leve. Når småligheten napper i oss, når selvkritikken tar overhånd, når frykten gjør at vi ikke tør bli kjent med nye folk, når irritasjonen får oss til å være spydige, når bæreposene er tunge å bære, når målene du satte deg, glipper – husk døden. Da kan tilsynelatende store problemer bli små, og små gleder store. Ting snus på hodet, og man må kalibrere på nytt.

For selv om det først og fremst handler om den som er syk, blir vi selv stilt overfor vår egen dødelighet og får muligheten til å stoppe opp i surret og gjøre opp status – akkurat som de kloke grekerne.

Når ventesorgen legger seg som et slør over hverdagen, blir noe av det som fyller dagene mer uklart og ubetydelig. Andre ting trer fram. Plutselig får synet av gåsunger på seljetreet tårene til å trille, og en strofe jeg hører på radioen, treffer som et knyttneveslag: «Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve».


Kommentarer til denne saken