Ser vi på hendelsene det siste året, er det noe fellesnevnere som virkelig har vært utfordrende for intellektet. I hvert fall for mitt. Veldig mye skjer veldig raskt, og veldig uventet. Og plutselig står man med helt ny kunnskap om noe man ikke ante noe om for kort tid siden.

Vi fikk se skiftet av president i USA med alle de viderverdighetene det førte med seg, vi fikk se Afghanistan kollapse og vi er visst ikke ferdig med alle festene Englands statsminister Boris Johnson skal ha vært involvert i under nedstengningen. En surrealistisk situasjon som har fått navnet "partygate", med en hovedperson som ikke lar seg vippe av pinnen. Her får vi virkelig demonstrert hva det vil si å "gjøy tilbake".

Boris Johnson må ha vært lofoting i sitt forrige liv, det kan det ikke være noe tvil om!

Og når du tenkte at nå må det vel roe seg, så fikk vi Ukraina-krisa. Den ble midlertidig avløst, i hvert fall her til lands, av et bilde, ut av intet, som viser Taliban på vei til Norge i privatfly. En gruppering vi er generelt kritisk til, og bildet som plutselig var på landets nettaviser var definitivt i kategorien "den så vi ikke komme".

Og hele tiden, mens nye uventede nyheter og kriser popper opp, så har vi en uregjerlig pandemi gående, der det hele tiden deles ut nye kort. Akkurat nå er det fleste av oss mer redd for karantene enn selve sykdommen.

Det er da man tenker: er det ikke mulig å få litt mer avstand mellom alt som skjer?

Finnes det ikke en pauseknapp!

Nå er det vel ikke påkrevet at man som en helt vanlig mann eller kvinne i Lofoten skal mene noe om absolutt alt, men det ligger vel til vår natur som mennesker å engasjere seg og gjøre seg opp en mening.

Jeg klarer i hvert fall ikke å la være, og noen ganger er det godt å få litt ryddehjelp.

I så måte synes jeg faktisk vi kom ganske godt ut av den opphetede debatten om hvorvidt det var riktig å hente hit Taliban-representantene.

I løpet av kort tid fikk vi mange syn presentert, men de var i det minste saklige og tilfanget av relevante kilder ble raskt så bredt at vi fikk et grunnlag for å reflektere selv.

Nå tenker jeg ikke på det som sikkert har vært mulig å lese utenfor de etablerte mediene, da det er innenfor rammen av den allment aksepterte nyhetsformidlig og debatt de fleste av oss befinner seg.

De nasjonale mediene klarte i løpet av kort tid å få fram at det Norge gjorde noe man helt klart var ubekvem med, men muligheten til å kunne yte bistand til ofre for en humanitær krise ble vektet som viktigere. Og hele tiden fikk vi de som var både tvilende, litt uenige og veldig uenige.

I tillegg fikk vi brutalt ærlige, og svært pragmatiske erkjennelser fra offisielt norsk holde av typen "det er faktisk de som styrer Afghanistan nå". Det gjorde sikkert vondt å si det, men det var riktig å si det. Her var det faktisk behov for å snakke ærlig og direkte til folket slik at de som ville vite mer om bakgrunnen for valget som var tatt, fikk nettopp det.

At dette kom så tydelig og tidlig frem, bidro sterkt til at vi fikk en debatt av adskillig høyere kvalitet enn hva man kunne frykte. En debatt uten at disse forutsetningene fra myndighetene hadde vært tydeliggjort, kunne blitt veldig stygg.

Men det var likevel krevende å rydde i eget tankegods, og det gjorde inntrykk å se de svært indignerte motstanderne av møtet som fant det forferdelig vanskelig å se at representantene fra Taliban ble møtt med det de oppfattet som en ære fra Norge. Et sterkt TV-øyeblikk.

Og verre ble det, etter at følget hadde reist igjen, for rapportene fra møtet tyder dessverre på at de har tenkt å fortsette akkurat som før.

Likevel, her gjorde NRK en god jobb med å gi oss seere et overblikk, og trolig helte statskanalen mye olje på vannet i sin dekning. Alle som har fulgt med i denne saken har nok kjent på hvor vanskelig og følelsesladet den er, og det er faktisk en mental sorteringsjobb å komme fram til sitt eget standpunkt.

Noen ganger er jeg oppriktig glad for at vi har NRK som en troverdig allmenkringkaster som er der når vi har behov for å få så balansert som det er mulig å frembringe, og som det er viktig at når ut til mange.

For det er balansert som er ordet, ikke nøytral eller objektiv.

Nøytral eller objektiv informasjon er en illusjon. I det øyeblikket man åpner munnen eller tar til tastaturet, gir man det man sier en betoning. Det har jeg gjort i denne kommentaren også, og jeg vil gjerne legge til at det er et stort privilegium å få inngå i avisas kommentar- og lederskrivende stab.

En åpen debattarena er viktig for Lofoten, og den oppgaven tar vi gjerne på oss.

Og uansett hva du tenker om det du nå har lest, eller nyhetsbildet her og nå, så takker jeg for at jeg fikk dele mine tanker med deg.