Det å komme seg på forestilling igjen, både for publikum og de på scenen, er i seg selv nok til å få klump i halsen av. Og når du vet at bak denne forestillingen har elever og lærere fra kulturskolen jobbet intenst og hardt, skapt alt fra manus til musikk - et ekte lofotprodukt - med forventninger om å kunne vise frem resultatet både en og to ganger i løpet av det siste året, så er det bare å ta av seg hatten allerede før det starter.

De siste årene har kulturskolen disket opp med flere gode forestillinger, som Robin Hood og Reisen til julestjernen. Denne gangen er sjangeren en litt annen. Dette er mer alvor. Mer undrende og mystisk. Og det er utrolig kult å se elevene på scenen i denne settingen også, og fikser denne retningen med glans. De tar oppgavene som forskere og havets skapninger på alvor. Som skuespillere og dansere. Som musikere og sangere. Og sammen skaper de noe som oppleves proft og kreativt.

En gruppe havforskere har funnet en mystisk skapning som kan gjøre dem verdensberømte. De vil forske og lage rapport, men kan man egentlig skjære i - og åpne opp - noen som ber om hjelp? I havet møtes en gruppe skapninger til en sørgesermoni, men oppdager fort at noen mangler. Hvor er Osea? Kan menneskene ha tatt henne? Hva skal til for å lære menneskene at handlingene deres har konsekvenser? Stemningen og fokuset hos oss i salen blir allerede satt fra første alarmlyd, mens grønt lys blinker i hele salen. Dere har vår oppmerksomhet. Og når musikken, komponert av Bengt Ronny Lorentzen, spiller sin første tone, kryper den inn under huden og blir der gjennom hele forestillingen. Mystisk, litt skummelt og vi i salen blir nysgjerrig. På hva dette er. Vi vil vite, men vet ikke helt hva vi ser. Det gjør ikke forskerne heller. En fin sammensatt gruppe skuespillere, som både har snert, undring og vanskelige fraser som sitter imponerende godt. De som vet er de dansende skapningene fra havet, som savner Osea. De vet, forstår og kjenner det. Og det som blir sagt her på havets bunn, gjør inntrykk. I takt med klingende skjell, instrumenter som skaper assosiasjoner av trist hval, gyngende sjøhester og bølger, gir disse skapningene oss en sterk følelse av at vi bør se etter. Lytte på havet. Naturen. Hva den prøver å fortelle oss, med å se ordentlig etter, uten å vite alt. For hvis vi ser. Så vet vi.

Mens Marmælen roper om hjelp og forskerne lurer på om de bør avlive Marmælen, skjære henne opp for å få svar på alt, lages det en plan fra havets bunn. For som Snusmumrikken sier til Mummitrollet i boka om ønskestjernen: .."Når en ting mister glansen, kan det hjelpe å legge den tilbake der den hører hjemme." Og Osea hører hjemme i havet, ikke i en lab. Det fantastiske med kultur og kunst er at det er rom for tolkning og individuell oppfatning om hva som faktisk er budskapet. Noe av det som sitter igjen etter Marmælen er en ydmykhet, over det store vi er en del av. Vi kan alle kjenne oss igjen at vi vil vite vite vite. Og kan bli blinde for alle tegn som ligger foran oss. Det naturen forteller oss. Det vi med sikkerhet VET er at vi vil ha mer musikk! Mer teater! Mer kultur! Ikke spør, bare SE, ikke alltid vite. Bare se. Opplev.

Et ekstra bravo til Hege S. Hov som står for sangtekstene i forestillingen. For hører vi ordentlig etter forsterker tekstene allerede det vi føler og har begynt å tenke på.

Og et ekstra bravo til dramapedagog Mette Myhr som har skrevet manus og som også har regi. Det er magisk hva Mette klarer å sy sammen!

Kreativt, modig og tankevekkende.