Er dette ensomhetens århundre?

KONTAKT: Er sosiale møteplasser erstattet med digitale?

KONTAKT: Er sosiale møteplasser erstattet med digitale?

Statistisk sett tilsvarer helseeffekten av ensomhet det samme som å røyke 15 sigaretter om dagen.

DEL

Lofoten på lørdag Det er langt fra Lofoten med 24.600 innbyggere fordelt på et utall av små lokalsamfunn, til New York med 8,6 millioner innbyggere. Jeg vil tro at det er lettere å føle seg ensom blant skyskrapere og gigantiske boligkomplekser enn blant husbankhus, 500 -1000 innbyggere, og folk som går kveldstur og roper hei. Men de menneskelige følelser er ikke bare knyttet til størrelsen på bostedet. De har også en universell side, uavhengig av hvor mange og hvor få du møter daglig.

Nylig kom boka «Ensomhetens århundre» av Noreena Hertz, en britisk økonom og forfatter, som særlig har forsket på globalisering. Boka starter med utbruddet av koronapandemien, og mens forfatteren oppholdt seg i New York. Nedstenging og isolasjon får henne til å kontakte et byrå som har funnet en nisje; å tilby en person som møter deg, går på kafe og butikk med deg og holder deg med selskap. Mot betaling, selvsagt.

Hertz beskriver også en annen ensomhet, knyttet til økonomiske, politiske og sosiale endringer i samfunnet. Politisk har 52-åringen tilhold på venstresiden, noe som kan leses av hennes kritikk av maktforhold, økonomisk ulikhet og hvordan økende avstand mellom topp og bunn i verdens land påvirker den enkelte innbyggers økonomiske og sosiale liv.

«Vår tids uttrykk for ensomhet – omformet av globalisering, urbanisering, stigende ulikhet og stadig større maktskjevhet, demografiske endringer, økt mobilitet, teknologiske omveltninger, inn­stramminger og nå også koronaviruset – strekker seg etter min mening lenger enn til lengselen etter kontakt med dem vi har rundt oss rent fysisk, vår higen etter å elske og bli elsket og tristheten ved å føle seg venneløs. Den omfatter også den manglende kontakten med politikere og politikk, hvor ekskludert vi føler oss fra samfunnsgodene, og hvor maktesløse, usynlige og stemmeløse mange av oss mener at vi er. Det er en ensomhet som innbefatter, men også er større enn, ønsket om å føle seg nær andre fordi det samtidig er et uttrykk for det menneskelige behovet for å bli hørt, sett, vist omsorg for, ha noe vi skulle ha sagt og bli behandlet rettferdig, vennlig og med respekt».

Denne definisjonen på ensomhet har jeg hentet fra den norske tenketanken Civita: «Ensomhet er en følelse av ubehag eller smerte forårsaket av en opplevelse av utilstrekkelig tilknytning til andre. Det er viktig å fastholde at ensomhet er en følelse, for ensomhet forveksles ofte med andre fenomener, særlig med det å være alene. Å være alene og å være ensom er imidlertid to distinkte fenomener».

Begrepet ensomhet brukes sjelden i politiske analyser, som regel snakkes det om klasser. Over 300 sider reflekterer Noreena Hertz over utviklingstrekk som hun mener har gjort folk mer ensomme, i en samfunnsmessig betydning av ordet. En årsak, hevder hun, er utviklingen av den politiske nyliberalismen som skjøt fart i 1980-årene, med mindre samfunn og mer individ og ens egen lykkes smed. Eksponentene var Storbritannias statsminister Margaret Thatcher og USAs president Ronald Reagan.

Hertz siterer Reagan: «De ti mest skremmende ordene i det engelske språket er: Jeg kommer fra myndighetene, og er her for å hjelpe.» Underforstått, klar deg selv, for staten vil kun stikke kjepper i hjulene for deg. Ifølge Hertz har statsledere av ulike politiske valører fortsatt i det nyliberalistiske sporet, som hun mener har ført til større avstand mellom styrende og styrte, mellom folk og marginalisert den delen av befolkningen som sliter mest.

Et utslag av denne utviklingen er framveksten av populistiske partier og bevegelser, som portretterer seg som den lille manns forsvarer mot eliten og som skal gi folket stoltheten tilbake. Fra sitt ståsted, og med henvisning til forskning fra Europa og USA, kobler Hertz denne utviklingen sammen med et samfunn som i stadig større grad produserer ensomhet.

– Det er nemlig gjennom å delta i lokale foreninger, drive frivillig arbeid, påta oss lederroller i lokalsamfunnet eller ganske enkelt delta i felles aktiviteter og ivareta vennskap, at vi kan øve oss på inkluderende demokrati. Vi skal ikke bare lære oss hvordan vi skal samles, men også hvordan vi skal håndtere og finne ut av forskjellene oss imellom. Omvendt, jo færre sosiale bånd vi har, jo mer isolerte vi føler oss og jo mindre øvelse vi har i å håndtere forskjeller og oppføre oss høflig og samarbeidsvillig mot hverandre, desto mindre sannsynlig er det at vi vil stole på medborgerne våre. Desto mer forlokkende vil vi finne den ekskluderende og splittende formen for samfunn som populistene prøver å selge oss, skriver Hertz.

Et individuelt utslag er dårligere helse. Hertz viser til forskning som forteller at ensomhet er verre for helsen enn manglende fysisk trening, like skadelig som å være alkoholiker, og dobbelt så skadelig som å være overvektig – uansett inntekt, kjønn, alder og nasjonalitet.

Som sagt, det er geografisk og kulturelt langt fra referansene «Ensomhetens århundre» trekker fram til små samfunn på klodens nordre del. Jeg blir bestandig skeptisk når samfunnsutviklingen beskrives utelukkende kritisk. Men Noreena Hertz gjør noen refleksjoner som er allmenngyldige, uansett hvor man bor, og peker på utviklingstrekk som også kan merkes i vårt eget land.

Lever vi i større grad i den virtuelle verden? Har sosiale medier ført til mindre fysisk kontakt? Har Facebook, Instagram, Twitter og andre nettsteder tatt oppmerksomheten mer vekk fra møteplassene og fellesskap? Ifølge en av de mange undersøkelsene Hertz viser til, sjekker folk i snitt telefonene sine 221 ganger hver dag, eller 3 timer og 15 minutters gjennomsnittlig daglig bruk.

– Det er nemlig ikke bare travelheten og tempoet i bylivet eller nåtidens sosiale normer som hindrer oss i å smile til en av de andre pasientene på legekontoret eller nikke til en annen passasjer på bussen. Hvert øyeblikk vi er på telefonen og ruller, ser videoer, leser Twitter-meldinger og kommenterer bilder, er vi ikke til stede med dem vi har rundt oss. Vi fratar oss selv de mange daglige sosiale samhandlingene som gjør at vi føler oss som en del av et større samfunn – de små øyeblikkene der vi føler oss sett og verdsatt, øyeblikk vi vet er viktige. Bare det at vi har med oss en smarttelefon endrer adferden vår og samspillet med omverdenen. I en nyere studie fant forskere ut at fremmede smiler mye sjeldnere til hverandre når de har med seg en smarttelefon, oppsummerer Hertz og viser til byer som plassert gatelys i fortauet slik at fotgjengere slipper å løfte blikket fra smarttelefonen når de skal krysse gaten.

Langs sidelinjen ser jeg og et stort antall tilskuere miniputtene spille årets siste kamp. Ikke en smarttelefon er å se. Alle spillerne blir sett, slipper innpå, rost og klappet på skulderen. Det er en arena for sosial samhandling, deltakelse og frivillighet, viktige pilarer for trivsel og inkludering i ethvert lokalsamfunn. Er dette ensomhetens århundre?

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken