Ikke var det så dyrt heller. Kurset og lisensen kostet en eller annen plass rundt 1600 kroner. Sertifikatet kom i posten etter noen dager. Radioen ble min for rett i underkant av 3.000 kroner fordi jeg flottet meg litt. De finnes i rimeligere utgaver også.

Vi snakker om en håndholdt VHF. Jeg har heldigvis ikke hatt bruk for den ennå, men etter den kom i fritidsbåten følte jeg for alvor at jeg hadde gjort mitt for å øke sikkerheten.

Jeg var egentlig godt fornøyd med eget sikkerhetsfokus etter å ha kjøpt ekstra motor på brakett, brannslukker, dregg med langt tau og ei redningsline. Redningsvester av et stødig merke var selvfølgelig med fra dag én.

Men en hyggelig båtnabo i havna var ikke nevneverdig imponert, og påpekte som sant er at du vil jo være avhengig av hjelp av andre hvis det skjer noe. En våt mobiltelefon gjør liten nytte.

VHFen er derimot uovertruffen.

Det håndholdte lille apparatet ser ut som en av de tidlige bærbare mobiltelefonene, men den kan utrolig mye.

Det er selvfølgelig mulig å klemme inn sendeknappen og rope om hjelp på kanal 16, men den har også en nødknapp som forteller hvem som har sendt mayday og posisjonen. Havner den i vannet, er den vanntett, flytende og den begynner å lyse.

I den første båten fant jeg ut at den var lur å ha i ei oppbevaringslomme på styrekonsollen, klipset fast i ei snor. Etter å ha vokst litt i båtstørrelse, ligger den nå lett tilgjengelig i styrhuset. Etter en tur, tas den hjem for lading.

Uansett hvilken praktisk løsning du velger: Poenget er å ha den lett tilgjengelig på en fast plass. Og ikke minst må alle som er med vite hvor den lille, røde "distress-knappen" befinner seg. Å holde en rød knapp inne i fem sekunder vil de fleste få til.

Som ivrig leser av RS Magasinet, altså medlemsbladet til Redningsselskapet, blir man ofte minnet på hvor små marginer det er til havs, og hvor avgjørende det er med rask hjelp. Det er så kaldt i våre farvann at man har ikke lange tida på seg. Og bare det å komme seg oppi båten igjen vil i mange tilfeller være nesten helt umulig.

Så hva vil jeg med dette? Jo, jeg vil ganske enkelt snakke varmt for det sikkerhetsfelleskapet VHF-nettet utgjør. Du blir hørt av båter i nærheten, og du blir hørt av Telenor Kystradio som kan trykke på de rette knappene for å igangsette en redningsaksjon. Jeg vil også gjøre mitt for at så mange som mulig skaffer seg en VHF-lisens slik at de får maksimalt utbytte av VHF-radioen. Lisensen er også nøkkelen til at den radioen du kjøper blir personifisert til din lisens, slik at distressknappen får den funksjonaliteten den skal ha.

Og vegrer du deg for å ta VHF-kurs og tenker at det er sikkert veldig vanskelig, så er det ikke det. Du tar det på nett, og du kan sågar kjøpe en pakkeløsning med et kurs som loser deg gjennom pensum og prøve med bestått-garanti.

Dette kan gjøres fra sofaen. Løsningen er mobilvennlig, og modulbasert. Du tar en modul av gangen, og før du vet ordet av det, er du gjennom hele kurset.

Timene og tusenlappene du legger i dette kan være noe av det viktigste du gjør, men det vet man ikke før situasjonen er der.

I siste RS Magasinet blir vi nok en gang minnet om de små marginene når noe skjer. Vi leser om en fritidsbåt som tas av en kjempebølge: "Vannet virvler rundt dem. Steffen og Thomas kjemper med å orientere seg. Bølgene drar dem under båten og ut på andre siden. Thomas kjenner et kraftig rapp over ryggen, idet propellbladene skjærer seg ned i vesten hans."

Disse berget seg opp på et sjømerke, og ble reddet av "Skomvær III".

Kombinasjonen av egne sikkerhetstiltak og redningsskøytene er med på å holde antall drukninger på lavest mulig nivå langs vår langstrakte kyst.

Les også

« ... og at vi må slutte å lete etter kokegroper og beinrester»

Les også

Bosetting, bolyst og fritidstilbud – har det ingen verdi i Vestvågøy?