Gå til sidens hovedinnhold

Fiskeri og kulturmiljøfredning

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Henningsvær er historien om hvordan Lofotens største og viktigste fiskevær utviklet seg. Henningsvær utviklet seg fra rorvær på 1800-tallet, via fiskevær tilrettelagt for moderne fiskeri på 1900-tallet, og til det stedet Henningsvær er i dag, med en kombinasjon av fiskeri og reiseliv. Endringene i Henningsvær henger sammen med endringer i næringsliv og andre samfunnsforhold i landet ellers. Henningsvær er i stor grad formet av sine naturgitte fysiske forhold. Kulturmiljøet på stedet er samtidig resultat av det arbeidet som menneskene her har lagt ned gjennom lang tid.

Slik er et av avsnittene i del 1.1 «Bakgrunn for fredning» i utkastet til forvaltningsplan for kulturmiljøfredninga av Henningsvær. Dette er så sant som det er skrevet og kan ikke gjentas ofte nok. Historie er en ting, fremtiden er noe annet. Fremtiden til Henningsvær ser ganske lys ut. På tross av pandemi og en dårlig Lofotsesong i år, satses det både i fiskeri- og turistnæringen.

Riksantikvaren har hele tiden understreket at fredning ikke skal hindre utvikling av fiskeværet. Jeg tror RA på dens intensjon og ønske, men jeg er tvilende til at kulturmiljøfredning og god næringsutvikling lar seg kombinere.

Fiskeri er hovednæringen i Henningsvær. Ikke bare fordi den har en så viktig plass i historien og skaper enorme verdier og mange arbeidsplasser, men også fordi den er så viktig for turistnæringen. Et levende fiskerisamfunn, med fiskemottak, fiskebåter og ikke minst folk som jobber i fiskeriene er trekkplasteret til turistmagneten Henningsvær. Alle som bor i Henningsvær vet dette og alle som driver innen turisme i Vågan vet dette.

Utvikling krever fornying. Fornying krever at noe gammelt må bort. Det betyr ikke at det nye ikke skal passe inn i miljøet, men det nye må tilpasses dagens krav til sikkerhet, arbeidsmiljø, matsikkerhet og kvalitet i materiale.

Dagens reguleringsplan for Henningsvær, med bevaringskategoriene, er svært streng. For noen næringsaktører er den til hinder for ønsket fornying og utvikling som de ønsker. Dette gjelder både boligutviklere, turisme, fiskeri og kombinert turisme/fisker.

Ganske nylig har en aktører fått negativ tilbakemelding på sin søknad om flytebrygge i havneområdet. Et tiltak som vil være til det bedre både for den mindre kystflåten og fritidsflåten i turistsesongen. Tilbakemeldinger er blant annet basert på kulturmiljøet i Henningsvær hvor fagavdelingen sier: «Omsøkt tiltak vurderes til å kunne ha en negativ effekt og svekke opplevelsen av kulturmiljøet i Henningsvær der spesielt havnen regnes som viktig for fiskeværets historie».
Om vi ikke tillater tiltak som bedrer forholdene for både fiskeflåten og fritidsflåten vil fiskeværets historie stoppe her og sannsynligvis dø ut.

Et fiskemottak trenger mer plass og ønsker å fylle ut et mindre område. Fylkeskommunen som er myndighet for å ivareta kulturminner opplyser at dette er i strid med reguleringsplan, men vil ikke motsette seg utvidelse av en produksjonshall. En riktig avgjørelse og vi regner med at planavdelingen i kommune gir tillatelse til dette. Fylkeskommunen gir råd/innspill, kommunen bestemmer.

I forslaget til fredningsbestemmelser sier § 3at: Det er ikke tillat å foreta inngrep i det fredete kulturmiljøet. Med inngrep menes blant annet: Å foreta inngrep i gategrunn, hjellområder, parker og andre uteområder, kaier mv. eller fylle opp masser på land eller sjø.

Med denne bestemmelsen vedtatt, tviler jeg på at omsøkt prosjekt vil kunne realiseres. I forvaltningsplan er det sågar presisert at, sitat: «Planering av grunnen under hjellene endrer opplevelsen av den tradisjonelle hjelldriften, og er derfor ikke tillatt etter §3»

Dette er noen eksempler på hva som kan vente oss når en vedtatt fredningsforskrift (lov) skal være bestemmende for utviklingen av Henningsvær

Den viktige og vesentlige forskjellen på en streng reguleringsplan, utarbeidet av lokale byråkrater, og en Kulturmiljøfredning som blir vedtatt regjering og storting er lokal bestemmelse. Det er svært dårlig distriktspolitikk at utkantene skal vernes og fredes, mens utviklingen bare skal skje i sentrale strøk.

Hvem skal bestemme?

Lokale politiker eller sentrale byråkrater?

Hva mener du?

Kommentarer til denne saken